Bandet er helt klart inspirert av Jack Oblivian og hans tidligere band, men Cheap Freaks er også mye mer. Irene byr på støyende punkrock, fengende powerpop og industriell rock´n roll. Kvartetten hamrer løs på sine instrumenter og de fleste låtene eksploderer i barske gitarriff, drivende bassoverganger, kjappe beats og treffsikkert orgelspill. Innimellom er det så intenst og herlig at selv hårene på en skallet lytter reiser seg. Dodd og Brady veksler på vokalen, som både er melodiøs og aggressiv på samme tid. Det er som om de instendig ber om å bli hørt. Lydbildet kan fremstå som en smule grumsete i starten, men blir tydeligere ved flere gjennomlyttinger. Da kommer også de kreative detaljene bedre frem.
Energinivået er høyt hele veien og derfor gjør det heller ikke noe at flere av låtene er forholdsvis korte. Det er raskt og svinger som faen av 1984, Nowhere To Go, Can´t Fool Me og Caesar The Deceiver. Litt mer lengde, men likefullt damp og dreis over låter som I´m Coming Home, Cryin´ Shame og Asahara´s Nightmare. I låter som mektige Cruel World og avslutningen Free Of You viser Cheap Freaks at de også behersker å være litt mer nedpå uten å miste angrepslysten.
Det er få pusterom på Bury Them All. Du blir litt susen av de 14 sporene som spyttes ut, tar nakkegrep og slenger deg rundt. Utmattelsen er imidlertid en god følelse, som en skikkelig treningsøkt, nesten så man kjenner blodsmaken i munnen. Ved siden av trykket i Cheap Freaks´ fremførelser, er det likevel kvaliteten i låtene som må trekkes frem. Brady og Dodd har virkelig funnet kjemien og en interessant formel for låtskriving. For uten om en solid debutplate, har samarbeidet så langt også resultert i oppvarmingsjobber for blant annet Buzzcocks, The Black Angels og Beady Eye. Det lover godt for videre samspill.
Cheap Freaks på MySpace.
