Jonathan Johansson er født i 1980 og er fra Malmø. Han platedebuterte i 2005 uten å vekke spesiell oppsikt. Gjennombruddsplata En hand i himlen fra 2009 føyde seg imidlertid fint inn i den solide svenske poptradisjonen. Johanssons litt svulstige synthpop ble framført med en inderlighet som på samme tid, i sin samtid, kjentes både fremmed og etterlengtet. Han gikk om lag 25 år tilbake for å finne inspirasjonskilden, til et popmusikalsk tabu. Med sin tolkning av Tears for Fears’ Everybody wants to rule the world, Alle vill ha hela världen, understrekte Johansson at åttitallet egentlig ikke er noe å være flau over.

På slutten av fjoråret kom oppfølgeren til En hand i himlen, Klagomuren. Plata består av ti låter som i utgangspunktet framsto som en tålmodighetsprøve. Johansson har beholdt den overdådige tonen fra forrige plate, men melodiene var tilsynelatende blitt borte. Etter utallige gjennomlyttinger, i bilen, på jobben, i stua med barna, og alene på kjøkkenet, skjer en slags åpenbaring, la oss kalle det Johanssons åpenbaring: en vakker melodilinje tre minutter ut i Stockholm, det fengende temaet i Redan glömda, et nesten umerkelig melodiskifte etter to minutter av Min ljusaste röst. Snart avsløres en helhet av detaljer der teksten utgjør en sentral del.

Johansson beskriver et miljø der menneskene eksisterer hver for seg, uten sterke bånd verken til hverandre eller til noe større enn seg selv. Et overskuddssamfunn med åndelig underskudd: ”om vi hörde hjärtat slå under asfalten under köpcentren skulle vi lyssna då?” (fra Under sjukhusen)/ "Vill gå på vatten, vill känna blodet slå, jag vill ha, nya drömmar, glömma spökena, jag såg (…) Ingenting kvar ska försvinna, inga fotografier, alla bilderna ska blekna, in i, tyngre mediciner, in i tyngre mediciner.” (fra Horoskop)/ ”Jag ville sjunga om den ömhet vi är värda, men det var så svårt” (fra Min ljusaste röst).

Litt svartsyn er som regel kulere enn ukuelig optimisme, men jeg synes Johansson blir noe ensidig i sine samfunnsobservasjoner. Som et litt i overkant optimistisk motsvar til Johanssons åndelige nød, eller klagomur, er det fristende å sitere statsminister-karakteren som Hugh Grant spiller i den britiske spillefilmen ”Love actually” fra 2003:

“Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaky feeling you'll find that love actually is all around.””

Johansson er en kristen popmusiker, han kan således plasseres i dårlig musikkselskap med blant andre Stryper. Men i motsetning til sistnevnte, som satte menighet foran melodi, klarer Johansson å nå folk langt utenfor de mange kirke- og bedehusrom med musikk som sniker seg inn i sjela (i likhet med trosfellene Sufjan Stevens og Nikolaisen-familien fra Moi).

Jeg er mer usikker på om samfunnets åndelige og mellommenneskelige glass er halvtomt, slik Johansson synes å hevde. Men han fikk meg i hvert fall til å tenke meg om, og det er ikke verst av en popmusiker.




Jonathan Johanssons hjemmeside