Fionn Regan, den unge iren som mange vil si havnet i bakevja med sitt elektriske krumspring The Shadow of an Empire i 2010, gjør helomvending på sitt tredje album 100 Acres of Sycamore og presenterer tolv akustiske perler.

Albumet realiserer i stor grad potensialet Regan antydet på sin debut The End of History fra 2006, og er tettpakket med dempende fortellinger som befinner seg i skjæringspunktet mellom livets lyse og mørke sider. Borte er de overtydelige referansene, de ufullendte ideene og den rastløse ungdommen, og det virker som Regan endelig har funnet seg selv. Musikken appellerer til både det melankolske og håpefulle i lytteren, og det er tett mellom høydepunktene. Sanger som 100 Acres of Sycamore, The Lake District, 1st Day of May, og North Star Lover kan man gjerne la stå på repeat i timevis uten at det gjør noe, og det er til Regans fordel at han nå fremstår på sitt mest personlige. På den såre Dogwood Blossom tar Regan oss med til et mørkt og ensomt sted, hvor kjærligheten, uansett hvor god og vakker, ikke lenger kan eksistere, mens han på neste spor, den lekne og uskyldige For a Nightingale, loser oss mot lysere tider og viser oss at livet også kan være godt å leve for en ensom ire.

Regans styrke ligger hovedsaklig i hans låtskriving og stemme. Han synger med en insisterende følsomhet som er sjelden vare, og vekker med dette sangene til liv. Låtene i seg selv kan nok for noen fremstå som lite varierte og litt monotone, men dette befester bare ytterligere påstanden om at dette er en artist som har funnet troen på seg selv i sitt rette element. Musikken, som er sparsommelig arrangert med hovedvekt på akustisk gitar, strykere og tangenter, står godt til den stemningen han ønsker å formidle, og det er et gjennomkomponert album hvor helheten er like sterk som enkeltsporene. Tekstene, på sin side, fremstår som mer varierte enn arrangementene, og veksler på å være nære og varme, vage og abstrakte, noe som gir albumet større dybde og opprettholder interessen hos lytteren.

Det er tydelig at Regan, som siden debuten har måttet lide under de forslitte merkelappene musikkbransjen så ofte plasserer på slike unge og lovende artister, har innsett at han ikke lenger trenger å være den neste Bob Dylan eller Nick Drake. På sitt nye album har han mer enn nok med å være seg selv, og det kan vi alle være takknemlig for.