Invasionen er Dennis Lyxzens ferskeste prosjekt, hvor den progressive hardcoren med Refused og den anti-kapitalstiske bluesen/rocken/punken med (The International)Noise Conspiracy er byttet ut med lekende, men mørk post-punk på svensk. Politikken er lagt til side, men tekstene er fortsatt på det personlige planet.
Det er faktisk ikke Joy Division som er den klareste referansen på Saker som jag sagt till natten, på tross av innledningen min. Det er kun elementer som trekker tankene i den retningen, sånn som trommelyd og andre tekniske ting. For dette er erkesvensk. Det kunne ikke vært fra noe som helst anna land. Den svenske popteften blandet med det det svært melodiøse svenske språket gjør dette til en plate man må danse til, samtidig som det er mørke greier. Bare hør på Demonarna, og prøv å ikke svinge deg i takt med den disiplinerte og tunge bassen. For en låt!
Tilbake til det svenske. Når man hører Invasionen er det söta brors musikalske arv som er lettest å høre. Broder Daniel er det første som slår meg, men også Ebba Grön i sakte tempo er tydelig tilstede. Eller så kan man si at Invasionen er et slags seriøst Bob Hund. Men alle disse bandene har jo hentet mye inspirasjon fra britiske band som Gang Of Four og Wire og således høres dette også hos Lyxzen og co.
Tekstene kretser rundt tekstforfatter Lyxzens tanker og liv, om det er at han innser at han er blitt voksen med alt det innebærer av positive og negative sider i Arvegods, eller om det er religionskritikk, som i En annan slags Gud
Invasionen har levert fra seg et skikkelig stykke arbeid, og de fortjener virkelig å treffe et større publikum. Som Lyxzen sjøl skrev på en blogg: här ska säljas skivor, här ska vi synas och horas för vårt leverbröd. Fjernt fra hans tidligere band, men jeg aner et snev av ironi også. Uansett er det ingenting å si på kvaliteten her, og det er i grunn ikke et eneste direkte svakt øyeblikk på hele Saker som jag sagt till natten. Et par av låtene er ikke like kruttsterke, men de beste låtene her, slik som nevnte Demonarna, Martyrskap og Linjerna for å nevne tre, holder et så høyt nivå at dét er bortimot en umulighet. Jeg kunne like gjerne nevnt tre-fire andre låter. Nest siste låt, Norrsken er en slags hyllest til hjembyen Umeå slik jeg tolker det, og det hele er veldig, veldig koselig, før det rundes av med surf-aktige 120 db. Så mens vi venter på å endelig få se Refused live på Øyafestivalen kan vi kose oss med Invasionen. Et band som slettes ikke er et halvgodt substitutt, men et helt essensielt tillegg.
Invasionen på Facebook.
