David Byrne og Brian Eno har opp gjennom årene laget så mye musikk at en diskografisk gjennomgang her blir for mye, men la oss likevel begynne med en rask oppsummering. David Byrne er først og fremst kjent som frontfigur i legendariske Talking Heads, men har også laget mye spennende musikk etter at bandet hans ble oppløst i 1991. Eno var produsent på flere av Talking Heads-platene fra deres storhetstid og også kortvarig medlem av Roxy Music. Han har videre produsert en rekke andre store band og artister, deriblant U2, David Bowie, Coldplay samt de litt mindre kommersielle men likefullt meget anerkjente musikerne Harold Budd og John Cale. Sist men ikke minst har Byrne og Eno laget to plater sammen, de kritikerroste My Life in the Bush of Ghosts (1981) og Everything that Happens Will Happen Today (2008). Det er kort sagt to særdeles kreative og søkende musikere det her er snakk om – to musikere som gjennom sine karrierer har tøyet popmusikken i forskjellige retninger og bidratt stort til dens evige utvikling.

Den omfattende turnéen The Songs of David Byrne and Brian Eno Tour ble planlagt i 2008. Planen var en kombinert promotering av det da nye albumet Everything That Happens Will Happen Today og et slags tilbakeblikk på samarbeidet mellom Byrne og Eno i Talking Heads-perioden. Omtrent halvparten av låtene som ble satt opp tilhører førstnevnte album, mens de resterende stort sett finnes på Talking Heads-klassikerne Fear of Music (1979) og Remain in Light (1980). Dette skulle imidlertid ikke bli en helt normal musikkturné. Byrne ønsket som vanlig å gjøre noe litt utenfor boksen og denne gangen ville han ha dans med i showet. Slik gikk det til at Byrne, hans band og en utvalgt gruppe dansere med instruktører og det hele la ut på en fire måneders turné gjennom USA vinteren 2008/2009. (Eno, derimot, var ikke med på turnéen.)

Ride, Rise, Roar, regissert av Hillman Curtis, tar for seg denne turnéen. Den er laget over samme lest som Martin Scorseses filmer The Last Waltz (1978) og Shine A Light (2008), det vil si at det ikke er snakk om et reint konsertopptak, men snarere en slags hybrid mellom konsertfilm og dokumentar. Mellom hver sang får vi servert korte scener med interjuer, backstageopptak og lignende. Disse små klippene fungerer som naturlige avbrekk fra konsertopptakene, og filmen får en fin dynamikk. Vi blir servert interessante klipp fra øvingen frem mot konsertene, og vi får et visst innblikk i turnélivet disse menneskene må forholde seg til i lange perioder. Alle scenene mellom sangene er filmet i sort/hvitt, noe som gir det hele et vakkert, nesten poetisk preg. Spesielt er to scener slående vakre: Byrne syklende med kule solbriller rundt i New York i sakte film mens byen pulserer rundt ham på alle kanter; hele konsertteamet stasjonert inn i en turnébuss, noen stirrende vemodig ut av vinduet, andre fiklende på en laptop, andre sovende, andre leende.

På selve musikkfronten får vi altså servert et låtmateriale med en del nytt Byrne/Eno-stoff og en del gammelt Talking Heads-stoff. Med bandet sitt bak seg og de tre utvalgte danserne rundt seg på scenen fremfører Eno disse låtene med en tilsynelatende nesten barnlig glede. Byrne er kanskje ingen stor vokalist i teknisk forstand, han er heller ikke særlig flink til å danse (på låta Burning Down The House, hvor han har tatt på seg en ballettkjole og løper baklengs frem og tilbake på scenen, får man mest lyst til å holde en pute foran øynene; det er alt annet enn grasiøst), men det er fascinerende hvor mye spilleglede mannen oppviser. Han har det rett og slett jævlig kult der oppe på scenen, det samme kan sies om danserne og de andre musikerne. Da Byrne begynner å jodle (!) på slutten av låta Life is Long, sier det svære gliset alt om hvor mye han koser seg.

De fleste låtene er gitt et meget groovy sound, som danserne bidrar ytterligere til. Totalt sett fremstår det nærmest som en slags musikal. Noen ganger svært grasiøst, andre ganger mest bare sært, men hele tiden med en voldsom dynamikk og fremdrift. De herlig dansefotfremkallende Road to Nowhere, Houses in Motion og Life During Wartime – alle gamle Talking Heads-låter – er blant konsertens høydepunkter, det samme kan sies om I Feel My Stuff og Life is Long fra Everything That Happens Will Happen Today.

Det aller sterkeste enkeltøyeblikket i Ride, Rise, Roar kommer imidlertid helt på slutten, da avslutningslåta Everything that Happens Will Happen Today tar oss gjennom en nydelig soul-/gospelinspirert musikalsk reise før det hele roes fullstendig ned. Badet i et ensomt lys på scenen serverer en gjennomsvett Byrne oss de smått uforståelige men også slående vakre tekstlinjene som er så typiske for denne en av popmusikkens mest bemerkelsesverdige komponister og låtskrivere:

Everything that happens will happen today
and nothing is changed but nothing is the same
and every tomorrow could be yesterday
and everything that happens could happen today