Første gang jeg satte på denne platen trodde jeg at jeg med en feil hadde satt i gang en plate med Philip Glass.

No Release er minimalistisk så det holder, med en kirkeorgelfrase som går og går og aldri kommer til døren. Dvs, den kommer til døren etter fem minutter, men når den gjør det, åpner døren og går ut, så skulle du ønske at den hadde fortsatt besøket i høyttalerne dine enda litt lenger.

Men så begynner De Javu og da går tristheten over. Det er ikke mulig å ikke bli i godt humør av så fengende, ja jeg vil si det rett ut: Disco!

Hvis du er som meg og elsket Where You I go Too så høyt at du hørte på den hver anledning du hadde, så må du forberede deg på at dette er noe ganske annet. Man en gåtur med pelsballen ble utført i gatene og naturen i Molde med 2008s beste norske utgivelse i ørene.

Selv om du her får enkelte hint til Grand Ideas fra den platen, så er dette noe helt annet. Discoen er der, ja, men du får en herlig blanding space rock, lounge jazz, jazzrock, prog, soul og house. Jeg tror ikke vi har noen norske artister som blander hele fargeskrinet på en måte som Lindstrøm gjør. Han gjør sin totalt egne greie, og gir egentlig faen i hva du synes. Du må bare elske det.

Flere har pekt på 70-tallsinspirasjonenpå platen. Og ja, det er Mavhishnu Orchestra her, det er Pink Floyd her, det er Mike Oldfields Platinum-periode her og det er disco her. Men det er også like mange deler 80-talls house og 90-talls techno her (bra techno!) Elementer av det Daft Punk forsøkte seg på kan også høres.

Man har ofte spurt hva som er den nye progrocken. Er det Lindstrøm? Jeg vet ikke. Dette er klubbmusikk, dette er treningsmusikk, dette er partymusikk, det er jobbmusikk, det er noe du setter deg ned og lytter til det… det er rett og slett jævla bra!