Nå er Derek Miller og Alexis Krauss klare med ny musikk og slipper i disse dager skiva Reign Of Terror, mens kritikere over hele verden sitter spent for å se om oppfølgeren klarer å leve opp til hypen bandet opplevde over debutskiva. Og det gjør de i aller høyeste grad. Formelen på musikken er den samme, støypopen er akkurat like bråkete, og stemmen til vokalist Krauss er akkurat like tander/vill – alt ettersom hva hun prøver på. Men til forskjell fra forrige plate er tekstene her gjennomgående mye mer personlige enn på debutskiva, og nyansene i uttrykket mye mer tydelige enn i "fullt kjør" - uttrykket til førsteskiva.
Skiva åpner med en live-intro på låta True Shed Guitar, et lite sjakktrekk, siden alle som noensinne har sett Sleigh Bells live vet at musikken deres riktignok er god på plate, men er enda mer grandios og enda mer overbevisende live. Resten av låta er studioinnspilling men med kun gitar, rytmer, vokal med vreng og pumpene og oppfordrende tekst er den fortsatt et kraftstykke som får en til å glede seg til å faktisk kanskje få høre den live en gang. Låta Born To Lose ble sluppet som promosingel og stream før jul, og er både vakker og røff på samme tid. Krauss synger hviskende over cheerleader-aktige chants i bakgrunnen, og selv om volumet er høyt hele veien makter de å likevel gjøre det hele melodisk, catchy og de til tider doble basstrommene gir låta en helt annen fremdrift enn den ellers ville hatt. Sleigh Bells følger denne oppskriften på de fleste av låtene sine, men istedenfor å at det blir kjedelig og repetativt klarer de å variere låtene overraskende mye – innfor sine egne noe stramme rammer vel å merke.
På den uhorvelig triste, men akk så nydelige låta End Of The Line får ørene en liten pause, denne er usedvanlig myk til Sleigh Bells å være. Joda, lydnivået er fortsatt høyt, trommene fortsatt eksplosive, men den svevende, og hjemsøkende vokalen til Krauss fungerer som balsam over alle tornene og gjør låta behagelig og nesten beroligende. Teksten ”It didn't have to be this way / You know it didn't have to be / but it's the end of the line / so goodbye” er like vakker som låta, og tanken på at det er Millers farvel til faren som døde i en motorsykkelulykke gjør det hele til en vakker, melankolsk og smertelig sår opplevelse.
Reign Of Terror er i det hele tatt et dypt personlig album, og store deler av den handler om krisen familien Miller gjennomgikk med farens død og morens kreftsykdom som gjenspeiler seg i fler av låtene. Leader Of The Pack er et annet eksempel på dette, med tekster som “Don't you know he's never coming back again”. Singelen Comeback Kid er en erketypisk Sleigh Bells-låt, og muligens et lite sidespark til alt presset rundt "den vanskelige andreskiva", mens Demons er skivas desidert tyngste og mest aggressive spor med fuzzgitarer og Krauss' illevarslende insisterende vokal der hun skriker seg gjennom låta.
At Reign Of Terror ikke direkte er noen lystig plate blir klart ganske så tidlig, men stort dystrere enn den tredje siste låta skal det godt gjøres å bli. You Lost Me handler om et dobbeltselvmord, og Miller har uttalt at: "[the song's about] A young couple who ended up committing suicide behind a Circle K (butikkjede -red). Imagine a couple in Florida, but maybe even the Midwest, and you’re the only two people in your school that listen to Metallica in 1985. You sort of bond over that, and that you have nothing in common with anybody else". Melodisk sett er låta like gripende som teksten, og er både vakker og tragisk.
Selv om den røde tråden gjennom plata er sorg, tap og hvordan komme seg opp og videre etter en krise, er ikke dette en typisk eller tydelig deppeskive. Den er full av kraft, energi og fuzz, og skaper dermed nydelige kontraster i så godt som hver eneste låt. For de som hører på tekstene vil skiva umiddelbart få en helt annen dimensjon, og for de som holder seg til det musikalske vil det være underholdning fra start til slutt. En vinn-vinn situasjon med andre ord, og en oppskrift bandet vil kunne nå langt med på denne skiva. Det eneste albumet ikke har er en umiddelbar radiohit og "earworm" slik Rill Rill var på Treats, men muligens er det heller ikke nødvendig når kvaliteten på skiva er så gjennomgående høy som her!
