Sånn føler jeg det om Donkeyboys vanskelige oppfølgeralbum, Silver Moon. Etter å ha vært en salgsmessig norsk popsensajon som man neppe har sett maken til siden Briskeby, har de mye å leve opp til.
De har utviklet lydbildet siden forrige album. Det høres fortsatt ut som et 80-tallsband som ble frosset ned i 1986 for så å tines opp i 2012 hvor de oppdager teknologien det nye årtusenet kan by på. De har derimot beveget seg fra mer konvensjonell poplyd til mer elektropop.
Det begynner veldig bra. Tittelkuttet er en perle som ikke bare gjør at man ufrivillig sitter og rykker til med spastiske bevegelser i stolen, den sitter også i hodet lenge etter at den er slutt. Noe enhver kommersiell poplåt skal gjøre.
Andresporet, City Boy, er også irriterende fengende, og Donkeyboy skjønner hvordan en vocoder skal brukes. På tredjesporet Drive dabber det derimot litt av. Det er ikke så fengende lenger og sangen er full av det som for meg høres ut som en bråte med ferdige patterns hentet fra diverse Roland-bokser.
Slik går albumet slag i slag. Vi har perler som Get up og On Fire, som begge høres ut som Donkey fikk besøk av M83 i studio. Disse blir dessverre slått ihjel av låter som den urkjedelige andresingelen Pull of the Eye.
Guttene i Donkeyboy har teft og talent så det holder, det er det liten tvil om. Men albumet er for glatt, kjølig og velkalkulert til at det holder hele veien.
Kaukøsene Vivian Sørmeland og Elisabeth Sæverås kunne vært en kjærkommen anledning til å bryte opp det sterile vokalbildet, men auotuningen og filtrene på stemmene deres forbedrer ikke den glattpolerte overflaten. Det er så maskinelt at når den akustiske gitaren starter All up to You blir kontrasten overraskende. Dessverre holder heller ikke denne låten interessen særlig lenge.
Når jeg skriver dette er det lørdagskveld, og jeg har akkurat lagt fra meg esken med melkesjokoladeegg. Det gjør jeg også nå med Silver Moon, mett og småkvalm som jeg er. Men neste helg blir det nok litt mer...
