Etter et et 00-tall preget av organisk instrumentering, vender altså The Magnetic Fields tilbake til synthene på Love at the bottom of the sea, og knytter med det an til soundet fra deres første tiår som band, 90-tallet. Plagsomt tilbakeskuende blir det likevel ikke. "Most of the synthesizers on the record didn’t exist when we were last using synthesizers”, påpekte hovedmann Stephin Merrit i et intervju nylig, og det ligger noe der: The Magnetic Fields bruker ikke synth som et retroinstrument – dette er synthpop for og fra 2012, ikke 1984.
Om innpakningen er meget mer synthetisk enn på deres ”no synth”-triologi i (2004), Distortion (2008), Realism (2010), er selve låtskrivingen umiskjennelig Magnetic Fieldsk. Det handler fortsatt om kjærlighet, og en syrlig humoristisk tone settes fra første vers i åpningslåten Your girlfriends face:
So I’ve taken a contract out on you
I have hired a hitman to do what they do
He will do his best to do his worst
After he’s messed up your girlfriend first
Melodisk er det storslagent; noen av refrengene på Love at the bottom of the sea - for eksempel på høydepunktet Goin’ back to the country - gir assosiasjoner til ABBA. Og hvis noen skulle være i tvil: Det er et STORT kompliment.
