The Silicone Veil er det tredje albumet til Susanne Sundfør. Det er noen likheter med The Brothel fra 2010, men dette albumet er litt større, og temaet er ikke det samme. Sundfør synger om hvordan vi er klare over problemene i verden, uten å gjøre noe med dem, og hva som ligger mellom livet og døden. Dette er ikke et muntert album, men det er ærlig og vakkert.

Det har blitt mer og mer moderne å bruke elektronikk sammen med klassiske orkesterinstrumenter, som strykere og harpe slik vi hører her. Det elektroniske brukes både som rytmer og melodi, på lik linje med de akustiske instrumentene i noen av låtene på albumet, noe som skaper en fin balanse i musikken. Låtene Among Us og tittelsporet The Silicone Veil er eksempler på dette, der man tydelig hører det klassiske preget i instrumenteringen, og pop-elementene i Sundførs stemme og bruken av synth. Dette er et album som passer perfekt inn i 2012.

Du bør selvsagt høre på tekstene, men om du er en av de som ikke alltid hører så nøye etter, så vil du sannsynligvis skjønne hva slags stemning som blir formidlet likevel. Og det er nettopp dette som er så fint med denne skiva: følelsene blir ikke bare formidlet gjennom ord, men også gjennom musikken. Og er ikke det egentlig en slags definisjon på bra musikk?

Meditation In An Emergency er et bra eksempel på hvordan en stemning kan bli satt i musikken. Man kan kanskje tippe at denne krisesituasjonen som blir nevnt i tittelen, er verdens undergang, men følelsene kommer i alle fall ganske tydelig frem. Ikke bare på dette sporet, men stort sett gjennom hele albumet. Evnen til å formidle noe er jo ganske essensielt om du skal lage musikk, og om det du formidler i tillegg ikke har blitt skrevet tusen ganger før, så er jo det et stort pluss. Dermed er det ikke så dumt å høre på tekstene til samtlige av låtene på The Silicone Veil likevel. Nå er ikke dette musikk i samme klasse som annen popmusikk, men nettopp derfor kan man jo si at det er forfriskende med et album som ikke bare handler om mislykket kjærlighet.

”I go to a funeral everyday, i follow these people around”, synger Sundfør på tittelsporet. Og dette er bare en av de mange fine tekstlinjene som kommer frem. For å bruke hennes ord, handler albumet om apokalypse, død, kjærlighet og snø. ”I don’t want to know that the end is near”, hentet fra låten Rome poengterer vel også tematikken som går igjen.

Det er ikke så mye negativt å si om The Silicone Veil. Dette er ny, moderne popmusikk skrevet i kunstens ånd. Ærligheten slår deg raskt, og det er kanskje det som tydeligst preger denne skiva. Foruten at den selvfølgelig er musikalsk bra, er dette også noe av det som gjør The Silicone Veil virkelig verdt å høre på. Susanne Sundfør synger om hvordan hun ser på verden, og det skal man absolutt ikke kimse av.