Aura Noir - Out To Die
Fem feite skiver på nitten år
Allright! Verdens schtøggeste band, Aura Noir, slipper i disse dager sin femte langspiller. Ikke akkurat en albumutspyende maskin dette her, med tanke på at de starta opp i 1993. Nå kunne jeg godt dratt den der med kvalitet fremfor kvantitet, og at et bra band bearbeider materialet sitt til det er modent for bla bla bla, men det dropper vi lett. Aura Noir bruker lang tid, har (ifølge seg selv) mye uflaks og i tillegg en ekstremt liten hunger for rockestjernestatus. Kanskje det er et par grunner til at de faktisk både har overlevd og ikke mist gitt ut kompromissløse, knakende gode skiver. På tross av headlining på store metalfestivaler rundt om i verden bevarer de undergrundskredden og kan fremdeles skilte med å være verdens styggeste band. Godt gjort.
”Out To Die” slippes på nytt selskap, Indie Recordings, og tar et skritt mot den mere stuereine produksjonen. Ikke misforstå, vi er langt unna en glattpolert produksjon, men sammenligna med de tidligere skivene låter det reinere og tightere. Og det er på mange måter passende. Jeg veit ikke om jeg skal kalle det progresjon eller utvikling, for Aura Noir kunne selvsagt hatt ”bedre” lyd på tidligere utgivelser hvis de var hypp på det, men dette har jo også vært mye av poenget. Det skal ikke være pent! Nå med femte skiva ute var det greit å dra lydbildet et skritt videre. Når det kommer til riffa og låtene generelt følger de opp ”Hades Rise” på en tilfredsstillende måte. Aggresiviteten og brutaliteten er godt ivaretatt. Det at riffmeister Blasphemer står for mange av idèene gjør skiva godt. På den annen side innehar ikke låtene på ” Out To Die” den umiddelbarheten som de tøffeste låtene i Aura Noir-katalogen kan skilte med.
Uansett er dette en Aura Noir-utgivelse det lukter svidd av. Thrash-riffa sitter i magan og intensiteten i huet. Gamle fans blir ikke skuffa til tross for bedre lyd, hehe. Aggressor er tilbake for fullt og Aura Noir er etter hva jeg skjønner nå er kvartett, selv om det kun er den gamle trioen som spiller på skiva. Tenker du at ”Hei, jeg har en kul kompis som hører på metal, kanskje jeg burde sjekke ut metal selv?” så burde du ikke begynne med Aura Noir. Det er litt for drøy kost. Tenker du derimot at ”Jeg er så drittlei all den komerse drittmetallen som Machine Head og Lamb Of God!” vel, da spørs det nok for deg og. Men prøv, by all means!
”Out To Die” slippes på nytt selskap, Indie Recordings, og tar et skritt mot den mere stuereine produksjonen. Ikke misforstå, vi er langt unna en glattpolert produksjon, men sammenligna med de tidligere skivene låter det reinere og tightere. Og det er på mange måter passende. Jeg veit ikke om jeg skal kalle det progresjon eller utvikling, for Aura Noir kunne selvsagt hatt ”bedre” lyd på tidligere utgivelser hvis de var hypp på det, men dette har jo også vært mye av poenget. Det skal ikke være pent! Nå med femte skiva ute var det greit å dra lydbildet et skritt videre. Når det kommer til riffa og låtene generelt følger de opp ”Hades Rise” på en tilfredsstillende måte. Aggresiviteten og brutaliteten er godt ivaretatt. Det at riffmeister Blasphemer står for mange av idèene gjør skiva godt. På den annen side innehar ikke låtene på ” Out To Die” den umiddelbarheten som de tøffeste låtene i Aura Noir-katalogen kan skilte med.
Uansett er dette en Aura Noir-utgivelse det lukter svidd av. Thrash-riffa sitter i magan og intensiteten i huet. Gamle fans blir ikke skuffa til tross for bedre lyd, hehe. Aggressor er tilbake for fullt og Aura Noir er etter hva jeg skjønner nå er kvartett, selv om det kun er den gamle trioen som spiller på skiva. Tenker du at ”Hei, jeg har en kul kompis som hører på metal, kanskje jeg burde sjekke ut metal selv?” så burde du ikke begynne med Aura Noir. Det er litt for drøy kost. Tenker du derimot at ”Jeg er så drittlei all den komerse drittmetallen som Machine Head og Lamb Of God!” vel, da spørs det nok for deg og. Men prøv, by all means!
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>