Det norske bandet sweden (!) består av en vennegjeng fra Oslo, med Christian Spro (Doopy, Beezewax, Palermo) og Fredrik Gretland (The Cumshots, Tennessee Bets, Datsun) i spissen. Navnet på bandet har de forklart med en nostalgisk lengten tilbake til 90-tallets roadtrips til sverige med pappas bil for å kjøpe godteri og sigaretter, og de hørte på Popsicle og drømte om å komme inn på SoWhat. Nå har bandet dratt tilbake til “røttene” i sverige og spilt inn plate i Studioet til Pelle Gunnerfeldt (Fireside) og gutta i The Hives, og i studio Riddarborgen. Resultet har blitt ei skive som skapt for varme vårdager og roadtrips med kompisgjengen.

Selv om guttene ser tilbake til fordums tider er ikke albumet veldig gjennomtrukket av referansene, og selv om man kan høre både Popsicle og Brainpool i mange av låtene er det rett frem rock'n roll som gjelder på denne skiva. Mye kan sammenlignes med både amerikansk rock á la Jimmy Eat World, og Europeiske band som Biffy Clyro. Likandes og fengende, selv om det ikke er veldig originalt. Det trenger det da heller ikke nødvendigvis å være med låter som Not Enough, med sine ekstremt allsangvennlige refrenger. Noe småbanal tekst, men meget enkel å få til å sitte i øret.

Originalitet er generelt et svakt punkt ved denne sjangeren. Nytenkning er vanskelig når alt er gjort før, og man er dømt til kun å prøve å lage så god musikk som mulig innenfor rammene som allerede finnes. Dette har gutta langt på vei klart til tross for et par dødpunkter på skiva, og helhetsinntrykket har blitt ei meget god plate som kommer til å vare langt utover 2012. Låta Rome er et av skivas absolutte høydepunk og en klar kandidat til å være anthemet for våren, der den nærmest oppfordrer deg til å rulle ned vinduet og cruise bortover støvete veier under nygrønt løv. Den har nydelig melodi og oppbygning og bør bli en sikker vinner på fester såvel som live på lyse sommerdager.

C'mon er en av låtene som lider litt under “hørt'n før”- syndromet, den blir veldig anonym i forhold til mye av det andre materialet på plata, mens låta Silver Moon skiller seg litt ut fra resten i følelse og struktur, en litt mer punkete indielåt enn de rene rockelåtene resten av skiva består av - en variasjon som kler bandet godt. Singelen Tomorrow Calling har en suggererende rytme, pianospill og monotoni som bygger opp til et storslagent refreng som får deg til å glise bredt. Avslutningslåta All We Had er et annet høydepunkt med herlige riff og sound, powerpop på sitt beste og en knallavslutning på skiva som med sin knappe halvtimes spilletid meget godt kunne vært lenger.