Den amerikanske sangeren og låtskriveren Dr. John har en lang og begivenhetsrik karriere bak seg. Alt er ikke like tilgjengelig for den gjennomsnittlige lytteren (men så hører han/hun heller ikke på Dr. John, eller hva?), men en rekke sterke utgivelser, alene og i samarbeid med andre band og artister, har det blitt siden klassikeren Gris-Gris, da som the Night Tripper, kom ut i 1968. Dr. John har god bredde i sine utgivelser. Mesteparten av tiden har han imidlertid holdt seg innenfor rytme og blues og psykedelisk rock med innfall av voodoo-triks - fra plate og scenekanten. Som showmann har Dr. John latt seg inspirere av Screamin´ Jay Hawkins.

På sin nye utgivelse, Locked Down, på Nonesuch Records er det Dan Auerbach fra Øya-aktuelle The Black Keys som har produsentrollen. Høres jo unektelig ut som en uslåelig kombinasjon? Joda, om ikke uslåelig, så i hvert fall svært imponerende! Auerbach håndplukket unge musikere til innspillingen. Her er gitarer, trommer og bass, innslag av blåsere, tangenter med mer og nydelig gospelkoring. Som produsent har Auerbach tilnærmet seg Dr. Johns musikalske personlighet på en frisk og spennende måte. Verken musikerne eller Auerbach selv har blitt overivrige. Tvert i mot har de beholdt roen.

Det låter tøft, helt i tråd med forventningene til hva et samarbeid mellom Auerbach og Dr. John kan resultere i. Det hører man øyeblikkelig idet tittelåta åpner. Det hører man videre i Big Shot, Getaway og Kingdom Of Izzness, samt elegante My Children, My Angels mot slutten av plata. Det her ikke svakt det som leveres imellom her, bare så det er sagt. Produsentens bakgrunn og artistens erfaring kommer til sin rett. Det låter litt The Black Keys i gitarer, vokal og lydbildet for øvrig, og Dr. John bekrefter sin underlige, men likefullt glimrende utøvelse som artist og sanger.

Lyden på Locked Down er behagelig. Strøken, men også litt rufsete i kantene. Rytme og blues-sjangeren er fremtredende, ikke så psykedelisk denne gangen, men her er også gitt plass til noen sære og vakre ballader. Ja, det vekker noen Van Morrison-assosiasjoner her, enkelte Tom Waits-referanser der og The Black Keys-vibber både her og der. Men Dr. John har ikke behov for å bli plassert sammen med andre. Til det er han en altfor egenartet, eksepsjonell og bisarr artist. Det forstod Auerbach da han påtok seg produsentjobben og det har han (heldigvis) bevart under innspillingen. Summen er derfor et sterkt Dr. John-album.







Mer om Dr. John her.