Lakei slapp for kort tid sida sin første langspiller; ”Konspirasjoner” på Indie Recordings. Et relativt nyoppstarta orkester som overbevisende banker ut en drivende, men seig avart av Hardcore. På mange måter et imponerende debutalbum. Et herlig stemningsfullt uttrykk i kombo med en energisk produksjon gir skiva både tyngde og kvalitet. Som gamle Type O Negative (uten sammenligning) så fint sa det; Slow, Deep and Hard!

Ni gjennomtenkte låter er hva du får. Og det er jo egentlig mer enn nok. Det som imidlertid ikke fungerer optimalt er vokalen. Eller det blir feil å si at den ikke fungerer, for det gjør den, det blir bare for mye av den. Hele plata er proppa full av en gjennomtrengende, raspende vokal. Den funker i passe doser, men ikke hele jævla tida. Det blir ikke noe pusterom, musikken kommer for langt bak. Og det er synd, for det musikalske her er ofte glimrende. Dronende musikalske landskap, (åh, det er så gay å bruke begreper som ”musikalske landskap”) som virkelig stadfester kvalitet.

Samtidig fremstår Lakei som en slags aggressiv metalkompis av Kollwitz. Ikke som han kjipe dusten du prøver å unngå. Nei, mere som han kule kisen du gjerne tar noen pils med. Og du vet hva man ikke skal gjøre av kule metalkompiser? Kjimse! Eneste negative er at han snakker for mye. Men det overlever man, for i bunn og grunn er han jo en jævla fet fyr. Sånn er Lakei og sånn er ”Konspirasjoner”.