Er du lei av all mulig mainstream drittmusikk hvis eneste formål er å feste seg på hjernen? Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze. For dette her er milevis fra komersiell og lystig radiomusikk. Et ènmannsband som har holdt det gående siden gud vet når. Dette er skive nummer fem, slippes på Fysisk Format, og den desidert mest psykedeliske i rekka. Furze er kjent som Black metal, men har kontinuerlig bevega seg lenger og lenger vekk fra det tradisjonelle uttrykket. Og nå, i 2012, med ”Psych Minus Space Control” er det neimen ikke mye tradisjonelt å spore.

Plata er produsert 100% analogt, og sånt liker vi. På den annen side er ikke lyden eller lydbildet allverden. Jeg skjønner selvsagt at dette er gjort bevisst, men når låtene blir opptil 14 minutter lange låter det for spinkelt. Det blir for tamt. Hovedpoenget ligger i helheten. Ingen fengende riff eller vokallinjer, noe som ikke trenger å være negativt. Her er det stemninger som gjelder. Og skiva har unektelig sine atmosfæriske høydepunkter. Hovedverket ”Psych Mooz Space Control” på drøye 14 min innhar flere solide elementer. Samtidig greier den ikke å opprettholde interressen gjennom hele låta. Eller gjennom hele plata for den saks skyld. Ting blir for langt i forhold til engasjeringsnivået. Mulig lydbildet er med på å trekke ned her.

Furze gir med sin femte lp, (for den gis kun ut på vinyl! Fett!) ut et album for en smal gruppe lyttere. Musikken er som sagt lang og drøy, og plata er i tillegg over 90% instrumental. Som du sikkert forstår krever den masse av deg som lytter. Masse! Det er ikke hardt og brutalt, i hvert fall musikalsk sett, det er sløyt og smalt. Føler du at dette er noe for deg burde du absolutt sjekke det ut. Orginaliteten er det ikke noe å si på. For meg funka det bare halvveis, men kom igjen, prøv sjæl.