Sist vi hørte fra The Dandy Warhols var i 2009 da bandet utga The Dandy Warhols Are Sound, en miks av Welcome To The Monkey House (2003) produsert av Russell Elevado. Tre år senere er gjengen fra Portland, Oregon tilbake med This Machine. Dette er bandets mørkeste utgivelse, et tilbake-til-start-album, hvor The Dandy Warhols gjenopptar den skitne og støyete gitarrocken som preget flere av bandets tidligere album. Der Thirteen Tales From Urban Bohemia fikk en til å danse dritings rundt bålet på stranda, byr This Machine i større grad på mørke skyer og innestengelse enn god sommerstemning. Ikke nødvendigvis noe negativt. Lyden er mer sofistikert enn tidligere og Courtney Taylor-Taylors fengende vokal funker fortsatt. Men målt opp mot tidligere fete låter som Bohemian Like You, Not If You Were The Last Junkie og Nietzche, blir et forsøk på å bringe tilbake stausen som ”too cool for school” vanskelig.

This Machine starter lovende med Sad Vacation, en grønsj-aktig låt med dyp og tung bass akkompagnert av smidig trommespill og hysjende vokal. Samme oppskrift benyttes i Autumn Carnival, her fullført av et kult gitarriff, en av albumets sterkeste låter. Enjoy Yourself, The Dandy Warhols´ forsøk på å returnere til glansdagene, er en fengende rockelåt med enkle rim og Iggy Pop-inspirasjon, mens Alternative Power To The People er en hissig instrumental låt med hurtige trommer og gitar, og scratch- og lydeffekter.

Albumet flater dessverre ut i midtpartiet med låter som Well They’re Gone, Rest Your Head og16 tons. Dette er ordinært fra The Dandy Warhols, hvor sistnevnte høres ut som den forsøker å få innpass i sirkusmanesjen til Tom Waits. Bandet forsøker å fyre opp stemningen igjen med I am free og Seti vs. The Wow! Signal, to poprock-låter i kjent Dandy-stil. Den melankolske avslutningen Don’t Shoot She Cried er sløv og unødvendig langdrygd.

Klarer The Dandy Warhols å finne seg selv igjen med This Machine og være det hippe bandet alle snakker om? Tja, med tanke på den lovende begynnelsen, er det fristende å sammenligne This Machine med bandets tre første utgivelser. De er på rett spor, men det er også lett å sitte igjen med følelsen av at bandet kunne ha finpusset låtmaterialet og helheten ytterligere. Selv om potensialet er til stede, er ikke This Machine helt på nivået som glimrende Thirteen From Urban Bohemia og Welcome To The Monkey House. The Dandy Warhols må nok lete litt mer for å finne særpreget de hadde tidligere, men de er ikke langt unna.








Mer om bandet her.