I 2006 ga Purified In Blood ut debutskiva si; ”Reaper Of Souls”. Med tatooveringer opp over øra, straightedge-attitude og kompromissløs, knallhard metal ble de kjapt et band du var hypp på å få med deg. For om det låter fett på plate har P.I.B et velfortjent rykte som et hælvetes heftig liveband. For to år siden kom oppfølgeren ”Under Black Skies” som åpnet enda flere dører og nå er de altså ute med langspiller nr tre; ”Flight Of A Dying Sun”.

De har tatt med seg to erfarne metalfolk, Jacob Bredahl og Tue Madsen i produksjonen, og det låter blytungt. Ja, faktisk så låter det litt ullent til tider. Ikke no krise, men sammenligna med det aggressive lydbildet på Reaper Of Souls låter dette mye mere nede. Ja, mye dyrere, noe det også sansynligvis er. Det er fremdeles aggressivt, men ikke på samme juvenile måte. Her er det større arrangementer og et mer episk uttrykk. Ikke så mye thrasha riffing, mere store stemningsfulle partier.

Første låt ut, etter introen, ”Storm Of Blood” låter bra, men det er først på låt nr tre; ”Mot Grav” det virkelig smeller. Her gjester også Kvelertakvokalist Erlend Hjelvik på en glimrende måte. For etter at Glenn Reaper (den ene av to vokalister) slutta, blir det mye growling. Nå skal det sies at Hallgeir synger/growler på en utmerket måte og har utvikla seg mye de siste par åra, men variasjonen er ikke like tilstedeværende. Da passer det fint inn med litt lys skriking ala kvelertak.

Sju ordentlig bråkelåter er hva du får. Og bandet rocker fremdeles knallhardt. Har jeg gitt inntrykk av noe annet så er det feil. Purified In Blood anno 2012 låter fremdeles macho. Skiva kunne fint ha engasjert mer, med enda mere umiddelbare låter og vassere riffing, det er sant, men det låter mer enn oppegående for det. Skikkelig skuffa vil du som gammel fan ikke bli. Det låter tøft, men det har vært tøffere.