I januar 1967 gir The Doors ut sitt selvtitulerte debutalbum. En ny stjerne er født. Jim Morrison blir den nye rockeguden, og sammen med Ray Manzarek, Robby Krieger og John Densmore tar han verden med storm. Men tidene skifter fort. Tre år og fem studioalbum senere er The Doors på vei mot stupet. Morrisons tiltakende alkoholproblemer skaper trøbbel for bandet. Han ødelegger konserter, havner på glattcella og kjører seg selv i grøfta. Etter en spesielt trøblete konsert sitter Manzarek, Krieger og Densmore på pub og diskuterer bandets fremtid. De blir enige om følgende: det er slutt med konsertene. Vi kan ikke gjøre dette lengre.

I dokumentarfilmen Mr. Mojo Risin': The Story of L.A. Woman, regissert av Martin R. Smith, får vi historien om det som deretter skjedde. Den går omtrent slik: The Doors har nye låter på gang. Produsent Paul Rothchild, som har fulgt bandet hele veien, forteller hva han synes om materialet. Det er krise, sier han. For første gang i hans karriere har han ligget langstrakt ut over produsentspakene i ren frustrasjon. Materialet er ikke bra nok. Rothchild går ut dørene, The Doors står lamslåtte tilbake. Men: hva med å spille inn materialet i vårt eget øvingslokale? Jo, god idé. Vi gjør det. The Doors spiller inn L.A. Woman, bandets sjette studioalbum. Det begynner med den tøffe The Changeling og slutter med den episke, sju minutter lange Riders on the Storm. Innimellom får vi hitsingelen Love Her Madly, den gamle Johnny Lee Hooker-låta Crawling King Snake, psykedeliske L'America og bluesy Cars Hiss by My Window. L.A. Woman er kanskje ikke fantastisk, den er kanskje ikke et mesterverk, men den er et ærlig og et stykke på vei overbevisende forsøk på å gå tilbake til begynnelsen, til råskapen, til bluesen. Til bluesens grunnleggende råskap. I april kommer plata i butikkene. Tre måneder senere finner Pamela Courson kjæresten Jim Morrison død i badekaret i leiligheten deres i Paris.

En av grunnene til at Mr. Mojo Risin': The Story of L.A. Woman er en så interessant film, er at de tre gjenlevende The Doors-medlemmene fremstår som svært reflekterte musikere. De legger ut om innspillingen av plata som om det hele skjedde i går, og de har flust av fascinerende anekdoter om det som skjedde. Det at alle de tre - keyboardist Ray Manzarek, gitarist Bobby Krieger og trommeslager John Densmore - får tilnærmet like mye tid på skjermen, hver for seg og aldri sammen, er også et fint brudd med den tradisjonelle bandintervjuet hvor en medlem, som oftest vokalisten og frontfiguren, snakker hele tiden mens de andre stort sett sitter der og nikker og klør seg i hodet. I tillegg får vi høre blant annet The Doors' daværende manager Bill Siddons, tidligere produsent Paul Rothchild og og Elektra Records-sjef Jac Holzman uttale seg om prosessen rundt L.A. Woman.

Spesielt fascinerende er det å høre trommeslager John Densmore fortelle om hvordan han og Morrison hadde en spesiell meloditeft dem imellom. Morrison hadde som kjent en forkjærlighet for nærmest å snakke, heller enn å synge, på flere av The Doors-låtene (hør for eksempel på The Wasp, L'America eller Riders of the Storm), og Densmore forteller om hvordan han tilpasset seg dette og hvordan de to laget en spesiell magi sammen. Dette er ekstremt fett å høre på og blir interessant fremstilt i filmen. Hør blant annet på Riders on the Storm for et eksempel på hvor fascinerende trommearbeidet til Densmore er.

Det finnes mange tilnærmingsmåter til The Doors. Man kan elske dem. Man kan synes at de er oppskrytt, overvurdert, at de har tapt seg med tiden og ikke lenger er særlig interessante. Eller man kan rett og slett være helt likegyldig til bandet. Men en ting kommer man ikke utenom: historien om The Doors, og da spesielt Jim Morrison, er en viktig del av rockepensumet. Og historien om denne plata, den siste kraftanstrengelsen før bandet ebbet ut, er kanskje spesielt interessant. Idéen om å lage en dokumentarfilm utelukkende basert på ett enkelt album, er ikke dum. Imidlertid er det ikke så mange album man kunne gjort det med. Ikke bare må musikken være spennende, albuminnspillingen i seg selv bør ha noen elementer som skiller den fra alle andre. L.A. Woman har alt dette. Derfor har Mr. Mojo Risin': The Story of L.A. Woman også blitt en meget interessant film.