Hvorfor digger folk disse 10 minutter lange eventyrlige, rolige og stemningsbærende låtene med et uforståelig svadaspråk? Lydbildet til Sigur Ros bærer preg av den vannvittige mengden instrumenter de fire karene veksler mellom. Slik tar de musikken fra det lave forsiktige klangspillet og når til tider majestetiske høyder som får en til å google bilder av sagalandet Island for å forsøke å forstå denne musikken her. Island har egentlig utelukkende produsert sild, aske og økonomisk faenskap siden Sigur Ros’ siste album i 2008, og kanskje det er årsaken til at landet har gått dunken; fraværet av Sigur Ros satte natur- og økonomikreftene i høygir. Den lange ventetiden skyldes frontmann Jonsis soloprosjekt og familieutvidelser for resten av gutta. Men nå er Sigur Ros tilbake med Valtari.
Fansen får det de ønsker. De får mer av kanskje det mest avslappende og behagelige musikken som eksisterer. Det er vanskelig å finne passende superlativer eller ord for å beskrive musikken til Sigur Ros, men jeg skal forsøke; ambient, atmosfærisk, eventyrlig, storslagent og undrende. Slik fremstår albumet, som nesten passerer èn time, som en reise gjennom det Islandske landskapet, uten at jeg har personlig har vært der, men det danner et inntrykk.
Det er ikke mye av Jonsis hoppende soloalbum, Go, å finne her, og det er heller ikke altfor mye som skiller det fra de tidligere albumene; det er enda mer Sigur Ros; enda roligere, enda mer episk film-soundtrack. Alle låtene slører seg inn i hverandre, i en musikalsk tåke, og det er kun Varúð som får hårene til å reise seg.
Tilbake til spørsmålet i innledningen; Sigur Ros sin musikk skiller seg fra det meste, det er så unikt at man må ta det for det det er. Det er så vakkert, men det er ikke nok.
