Nå er det jo sånn at band kan utvikle seg, og lage noe nytt og uventet, eller de kan holde på sitt. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, men noen ganger er det det. The Hives er et sånt band som har et image, en stil og et lydbilde som du kun forbinder med dem. Du vet når du hører på The Hives. Lex Hives utfordrer deg ikke på noen måte, derimot holder de fast på den gamle stilen, bare at de har gjort det enda litt enklere. Det eneste som forandrer seg gjennom låtene, er tonearten, melodien og tekstene, mens taktarten, oppbyggingen og energinivået er ganske jevnt over alle 12 sporene. Nå er jo disse låtene veldig korrekte rent sjangermessig, men når man vet hvor bra The Hives kan være, er ikke dette helt på topp. Helhetlig blir det litt småkjedelig, men mange av låtene er absolutt bra for seg selv.

De har fått inn litt saksofon og piano her og der, men hva hadde skjedd om de utnyttet disse instrumentene enda mer? Go Right Ahead er en av de låtene der du kan skimte litt saksofon (det er faktisk tre saksofoner her...), og er et ypperlig eksempel på hvordan en låt kunne blitt løftet dersom saksofon(-ene) ikke spilte samme figur som gitaren, men hadde fått et solo-parti eller en melodi over rytmegitaren. Og apropos; kanskje de to gitaristene Nicholaus og Vigilante kunne samarbeidet litt, slik at det faktisk hadde vært to gitarer her, og ikke èn? Det ville vært en enkel løsning på et ganske gjennomgående ”problem” på Lex Hives. Med dette sagt, er Go Right Ahead ganske fengende, og den skal nok få gå på repeat en del ganger til.

Av sanger som skiller seg ut, er det ikke overdrevent mange. De fleste har som sagt en del fellestrekk, men Wait A Minute er ikke så dum. Etter åpningssporet, der Pelle presterer å synge ”Come On” rundt 60 ganger, og Go Right Ahead, med samme tendens, er det kanskje litt risky å ha enda en sang med utallige gjentakelser av samme strofe, men dette fungerer overraskende bra. ”Wait a minute now” fungerer som en rytmefigur i koringen, samtidig som Pelle ligger over med selve teksten, som for øvrig heller ikke er så dum. Take Back The Toys er heller ikke til å kimse av. Jeg vil ikke si at den direkte skiller seg ut, men det er slik en lettelse med et par instrumental-partier, samtidig som dette faktisk er en ganske kul låt. Without The Money er ikke akkurat den beste sangen jeg har hørt, men det er den eneste som ikke går i 4/4, og bandet blir brukt litt annerledes enn på de resterende 11 sangene. I gjengjeld minner den litt for mye om I Put A Spell On You av Screaming Jay Hawkins. Og, bare for å få det sagt: Er ikke riffet i I Want More også mistenkelig likt Joan Jetts I Love Rock’n Roll?

Etter et par gjennomlytt av Lex Hives, satte jeg på Tyrannosaurus Hives. Og det er jo en viss kontrast her. Jeg vil ikke si at Lex Hives er dårlig, på noen måte, men det er ikke direkte bra heller, sammenliknet med tidligere verk, som Veni Vidi Vicious og nettopp Tyrannosaurus Hives. Her er mye energi, ganske likt fordelt på 12 låter. Det er det i utgangspunktet ikke noe galt med, det er bare det at alle låtene blir ganske like, ettersom de også har litt for mye til felles, enn de har elementer som skiller dem fra hverandre. Jeg har fortsatt til gode å se det svart- og hvit-kledde bandet live, men jeg føler meg rimelig sikker på at dette albumet gjør seg best på scenen, der bandet er kjent for å skape svært god stemning.

Personlig liker jeg The Hives ganske godt, og det svir litt å si at dette ikke er et ekstremt bra album, men det er faktisk (rent objektivt sett, selvfølgelig) mye bra her likevel. Mange av låtene er veldig kule hver for seg, men som et album er det heller middelmådig. Sorry.







The Hives på nett
The Hives på Facebook