Siden den forfriskende arrogant titulerte debuten Coming on Strong fra 2004 har Hot Chip levert fire album av mildt sagt varierende kvalitet. Den britiske septetten har vært uløselig forbundet med den lekne indietronicaen som gjorde dem til new rave- og NME-yndlinger med gjennombruddsalbumet The Warning i 2006. Et par utgivelser og en overgang til Domino Records senere har de fortsatt føttene trygt plassert i elektropopen, men ender opp med å følge den vante oppskriften i så stor grad at de tidvis sklir over i det kjedsommelige på In Our Heads.

På sitt beste er Hot Chip både friske og sjarmerende, og åpningssporene Motion Sickness og How Do You Do? tar opp tråden der den fengende forrige platen One Life Stand slapp. Begge er lekre elektropopperler med flust av 80-tallsreferanser og leken melodiøsitet. Motion Sickness inneholder også spor av gammel storhet i form av et synthriff det skal godt gjøres å ikke få på hjernen, dette er åpenbart hitmateriale som minner om new rave-favoritten Over and Over fra 2006.

Andre høydepunkter er den kjølige soulflørten Look at Where We Are, og den nesten åtte minutter lange elektroballaden Let Me Be Him. Diskolåten Don’t Deny Your Heart er bygd rundt et hook som kunne vært en svett nittitallsmiks av Marvin Gayes Sexual Healing, og utgjør enda en potensiell hit. Vokalvekslingen mellom Alexis Turners myke falsett og Joe Goddards melankolske baryton tilfører et spenningselement til låter som ellers ikke ville vært like iørefallende, og dette er en viktig komponent i suksessoppskriften Hot Chip lener seg på. Mellom de mest fengende sporene er det nemlig langt etter andre lyspunkter.



Selv om albumet ved første ørekast virker lystigere enn store deler av bandets backkatalog, kan en ta seg i å savne den karakteristiske tørre humoren Hot Chip har gjort seg bemerket med. Tekstene er ikke i like stor grad utpreget morsomme som tidligere, med noen få hederlige unntak. Singelen Night and Day skiller seg ut med en pussig rap der Goddard proklamerer ”I don’t got no Abba, I don’t play no Gabba, I like Zapp, not Zappa (...) Do I look like a rapper?”, men mellom de beste låtene er det ikke mye å trekke på smilebåndene av, hverken tekstmessig eller musikalsk.

In Our Heads inneholder rett og slett for mange filler-partier, og det er lett å ta seg i å kjede seg mens man venter på det neste dansbare synthriffet eller det neste fengende refrenget. Albumet er vel verdt en runde i lyttedisken hvis du liker hitsa fra de tidligere platene, men det er ingen grunn til å forvente fyrverkeri hele platen igjennom. Hot Chip er potensielle hitmakere på autopilot.





Hot Chips hjemmeside
Hot Chip på Myspace