Av og til hører man en detalj som røsker i hjernebarken, sender frysninger nedover ryggen, og får deg til å vurdere å...forsiktig nå... .spole tilbake i en sang. Liam Gallaghers ''is it my imaginashieeeyne'' under Cigarettes And Alcohol, Rufus Wainwrights koring under refrenget til søster Marthas The Maker, Radioheads Johnny Greenwoods høyfrekvensnote under klimakset i Just, for å nevne noen.

LoS har et slikt øyeblikk. 1.57 inne i Ba Ba Ba, en rockestomper som konstant truer med å sprenge alle vinylstifter, som holder deg på pinebenken i fire minutter helt til alt plutselig sier takk for seg, og (dermed) deres bidrag til årets indiegrungelåt. En cymbal, en basstromme, litt feedback. Frysninger. For så enkelt kan det tydeligvis gjøres. Riffet er banalt, tekstene overdrevent simple (dog dystre), og produksjonen høres ut som Steve Albinis rustne Fiat. Uten at det gjør noe som helst. Helen Sargents sjelfylte, flerharmoniske vokal vekker minner om 90-tallets jenteinvasjon sans neofeminisme, klorer seg fast et sted bakerst i hjernen og slipper ikke taket før lenge etter at de siste tonene på What Mother Said har dødd ut. ''God is gone'' synger hun på sistnevnte låt, Creed eller Coldplay heldigvis ikke i sikte, mellom bluesriff og marsjtrommer før det hele stilner og skifter til et kakafoni av fabrikktrommer og overdrivepedal. Gudsforlatt kanskje, men når LoS får finstilt kanonene kan det bli å så himmelsk.


Ba Ba Ba / What Mother Said finnes som digital nedlasting, CD og vinyl.

www.myspace.com/wearelos