Richard Ashcroft slapp i dag sitt første solomateriale på sju år. For dem som ikke umiddelbart drar kjensel på navnet, snakker vi altså om den tidligere frontfiguren i The Verve og mannen bak britpop-klassikere som «Bitter Sweet Symphony», «Lucky Man» og «The Drugs Don’t Work». I sommer var han dessuten med som oppvarmingsartist for Oasis på deres gjenforeningsturné, og han skal også åpne for dem i Sør-Amerika i november.

Skulle noen spurt meg om å nevne de mest undervurderte albumene jeg har hørt, ville Ashcrofts forrige soloalbum, Natural Rebel, kommet ganske høyt på den listen. Derfor var forventningene rimelig høye til hva 54-åringen fra Wigan hadde å by på denne gangen. Ashcroft har tross alt vist gjennom hele karrieren at han har et usedvanlig høyt toppnivå både som vokalist og låtskriver. Samtidig vet vi at når gamle helter forsøker å fornye seg musikalsk, kan resultatet ofte gå begge veier.

La oss starte med høydepunktene. Den beste låten vil jeg mene er «Out Of These Blues». Her er Ashcroft i sitt ess, med en nydelig countryinspirert ballade som lett kunne funnet sin plass på Urban Hymns. Også «Oh L’amour» er en fin låt, om enn ikke helt på høyde med «That’s How Strong» fra forløperen - en låt den for øvrig minner mye om. Det er tydelig at det er balladene som treffer meg best (også) denne gangen. «Find Another Reason», «Fly To The Sun» og «Live With Hope» er også verdt et lytt, sammen med den mer rocka «Heavy News».



Åpningssporet og førstesingelen «Lover» ble møtt med lunkne reaksjoner, og det må jeg si er forståelig. Her eksperimenterer Ashcroft, uten at jeg helt forstår hvor han vil hen. Dessverre er dette ikke det eneste forsøket på å utforske nye lydbilder som ikke helt lander. På «I’m A Rebel» (med Mirwais) høres det rett og slett ut som Ashcroft prøver å imitere en Robyn-låt på karaokekveld - en låt jeg helst later som aldri skjedde. Den andre singelen, «Lovin’ You», er heller ingen høydare. Ikke fordi den nødvendigvis er så dårlig, men fordi den ligger så langt unna det jeg mener gjør Richard Ashcroft så særpreget og god.

Etter å ha hørt åpningssporet var jeg ærlig talt skeptisk til hva resten av albumet ville by på, men heldigvis leverer Ashcroft fortsatt noen sterke øyeblikk. Når han holder seg til det trygge og velkjente, låter det tidvis riktig så bra. Likevel er det en håndfull låter som ikke treffer, og helheten føles litt ujevn.

Summa summarum er dette et helt greit album - langt fra Ashcrofts beste, men med nok gode låter til å minne oss på hvorfor han fortsatt er en stemme som er verdt å høre på.