Det er lenge siden jeg har hørt et album hvor jeg bare har tenkt: – Endelig noe nytt og annerledes som kan sjokkere meg og utfordre meg litt.

Dreams and Conjurations av norske Sturle Dagsland gjør nettopp det. Dette er et kraftverk av en plate, med et lydbilde som jeg ikke kan huske å ha hørt før. En slags blanding av Dead Can Dance, Björk, Medieval Babes, Skinny Puppy, Yello, Mike Oldfield, Fever Ray, Philip Glass og ting du aldri har hørt om eller tenkt over før.

Når du da legger til en krydderblanding av tribal beats, norsk folkemusikk, metal, rave og avantgarde popmusikk begynner du KANSKJE nå nærme deg en beskrivelse av dette. Det er som du formelig kan se flammene slikke opp etter fjellveggene mens stammen er samlet i en kaskade av dansende kropper. Mens Dagsland selv står som en sjaman foran bålet og i det ene øyeblikket growler og neste synger med kastrat-stemmer som ville fått Bee Gees til å gnisse tenner av misunnelse.



Det er også fascinerende at låtene er på mange måter bygget opp med en tradisjonell sangstruktur, samtidig som de ikke på noen måte er tradisjonelle låter. Likevel gir albumet en slags mening, og blir ikke rotete. Det er som sagt vanskelig å beskrive.

Plata starter med Conjuring Dreams, en relativt kort og rytmisk sak som gir en god lovnad om hva resten av albumet skal inneholde. Hugging Horses har en struktur hvor du får et ordløst refreng som kunne vært en straight poplåt, men arrangement og produksjon gjør at den er alt annet enn det. Albumet er en fascinerende studie av kontraster. Deretter hopper vi rett inn i Galdring som er som en stammedans på speed, med growling.

På Drifter er vi inne i balladelanskap, med klang og harpe, mens Sturle synger helt umulig høyt og lyst. Jeg vet ikke hva slags tekst eller språk han synger på, men det er ikke så viktig. Det er bare et helt utrolig vakkert og nesten dempet øyeblikk. Jeg sier nesten dempet, for det er høvelig pompøst (positivt ment) i «refrenget».



Man sier at rock kommer ut fra rituell stammemusikk fra Afrika. Og med å synge «Wop bop a loo bop a lop bom bom» fra Tutti Frutti i The Ritual må da ringen sies å være sluttet av Sturle?

Albumer er også forbløffende variert når det kommer til arrangement og instrumentering Nordiske folkeinstrumenter, afrikansk kora, kinesisk guzheng og dusinvis av andre instrumenter er blandet med synthesizere og elektroniske duppeditter. Albumet er spilt inn på ulike steder – fra forlatte klokketårn under snøstormer til avsidesliggende afrikanske landsbyer, om man skal tro presseskrivet.

Broren Sjur er også med, og har sammen med Sturle laget årets mest fascinerende album for meg.