En gang i tiden ville man ha startet en slik anmeldelse med å skrive noe ala «Det tok lang tid før debutalbumet endelig kom ut», men i dagens musikalske klima er det artister som har holdt på i ti år, uten å ha gitt ut et eneste album. Markedet dreier seg om EP-er og enkeltlåter i disse dager. Man skulle tro man var tilbake på 50- og 60-tallet, bortsett fra at alt strømmes nå da.

Så det å kalle Ida Stein en nybegynner blir feil. Hun har tross alt gitt ut flere singler, har jobbet med andre artister og er DJ. Men med Bring It On er hun ute med debutalbumet. Og det er både personlig, storslått og forankret i elektronika, jazz og alternativ pop. Samtidig fremhever det hennes stemme, både som sanger, låtskriver, produsent og mikser.

Ida Stein har full kontroll her. Hun står for hovedvokal, synther, gitarer, trommeprogrammering og miksing. Werner Peschut er også involvert med låtskriving og produksjon. Det hele er utgitt på hennes eget plateselskap, Silver Shapes Records.



Det er flere ganger i løpet av platen at tankene mine går til andre artister. Ikke det at hun plagierer, for jeg klarer aldri å peke på én spesiell artist. Men jeg tror Ida og jeg hører på mange av de samme artistene som jeg kan tenke meg inspirerer henne. Stemmen hennes er også helt fantastisk. En blanding av Aurora, Björk, Fever Ray, Anneli Drecker og Anthony & The Jonsons, noen ganger svevende og drømmende, andre ganger jordnær og direkte.

Albumet er stemningsfullt og vakkert. Låten All I Hear is er egentlig en flott oppsummering av albumet. En aldeles nydelig melodi, klangfull stemning, varm elektronika og et refreng som rett og slett bare er koring som går mmm-hmm-mm.

Storm er litt mer kompleks. Tangerine Dream-lignende synther bobler i bakgrunnen, mens hun synger veldig Björk-aktig (den tiden Björk gadd å lage melodier) oppå. The River er mer i tradisjonelt poplandskap, men selv her er det en produksjon som gjør låten særegen. For ikke å snakke om hvor fint hun synger her. Det er en sårhet i stemmen som griper meg.



En annen favoritt er Other Side som kunne vært resultatet om Bel Canto fra 1988 fikk barn med Highasakite i Camp Echo-tiden. Andre strålende låter er den minimalistiske It Doesn’t Matter og tittelkuttet, som avslutter albumet.

Artister som lager elektronika med elementer av pop, jazz og techno er det ti på dusinet av. Og som nevnt klarer jeg ofte ikke å peke på konkret hva ting minner meg om. Men helhetlig er det likevel klart at Ida Stein har laget en helstøpt og vakker plate. Og mer kan man vel ikke be om.