Sigrid går rett på helt fra starten av sitt tredje album There’s Always More that I Could Say. Med I’ll Always Be Your Girl er det full fest, fart, fyrverkeri og fløyte! Det er et utrolig tøft arrangement og er vel det mest rockete vi har hørt henne så langt. Dette blir en konsertvinner, sann mine ord!

Sigrid er ikke som svært mange andre artister, som pøser på med små drypp av låter. Hun sverger til albumformatet, noe en gammel ringrev som meg selvsagt støtter helhjertet opp om. Det er tre år siden sist, hvor også jeg skrev klisjefullt om det «vanskelige andrealbumet.» Men så lange pauser gjør ikke noe som helst når hun skriver så fordømt bra popmusikk som dette albumet er fylt med.

Singelen Jellyfish er 60-talls flowerpop ala Peter, Bjorn and Benny og er av den type godt-humør-pop Sigrid er en mester i. Låtene er korte, presise og går ikke rundt grøten. Sigrid har også utviklet seg som sanger, og har til tider en raspete stemme, nok en ting som setter henne flere hakk over dusinvarepopen strømmetjenestene er fylt med nå om dagen.

Hun høres mer selvsikker ut enn noensinne, samtidig som flere av tekstene gir oss et glimt av sårhet. I tillegg til å være låtskriver er hun også co-produsent sammen med makker Askjell Solstrand, og jeg har en mistanke om at Sigrid egentlig gir blanke i hva gamle sidrumpa anmeldere måtte mene.

Så da får det stå sin prøve at jeg ikke helt faller for låter som Do it Again og Hush Baby, Hurry Slowly. De er slettes ikke dårlige, men er den mest anonym pop-låtene her og ligner på mye annet man hører fra popmusikere i disse dager. Sistnevnte har også sånn irriterende overdreven filter (autotune?). Noe Sigrids stemme slett ikke trenger, noe alle vi som har sett henne live mange ganger utmerket vet.



Da er det mye festligere at hun tar mer sjanser på de andre låtene. Hun har snart sju tiår med popmusikk å ta av, og her har man tatt ingrediensene og bare mikset dem sammen. Two Years er sånn jeg tror ABAA ville hørtes ut om de ble dannet i dag. Det er også et herlig tilbakeblikk til den tiden man drev på med teipmaskiner, siden låten endres pitch og hastighet. Spent på hvordan de gjør den live. Den allerede utgitte Fort Knox er en annen perle, men også en låt hvor Sigrid bruker et triks hun gjør litt for mye av: Snakkesynging.

Tittelkuttet er hun og et piano, og det gir et nydelig avbrekk i lydveggen som låtene ellers domineres av. Og etter den låten er den halvt rockete Have You Heard This Song Before, raspestemme inkludert, perfekt plassert.

Låtene er korte og bruker ikke opp velkomsten sin, den lengste er bare fire minutter, mens de korteste er litt over to og et halvt. På ti låter klokker derfor plata inn på nøyaktig 31 minutter.
Hadde det vært opp til meg ville det vært én låt til, men av og til er kanskje for mye av noe nettopp det?

Dette er uansett et sterkt album å bli glad av. Om du ikke blir det er du rett og slett en surpomp som ikke liker strålende bra popmusikk.