Synne Sørgjerd har over noen år gitt ut solide låter på rekke og rad. Nå er hun ute med sitt debutalbum Jeg går ned med dette skipet.
Før jeg satte på albumet, tenkte jeg at faren med denne sjangeren er at låtene isolert sett er veldig bra – catchy og kule - men at de i et albumformat kan bli vanskelige å skille fra hverandre, som en stor porsjon popcorn man blir lei av før man når bunn.

Dette er ikke tilfellet for Jeg går ned med dette skipet, for allerede fra første refreng er jeg hooked.

I tittelkuttet dras vi inn i Synne Sørgjerds verden med måkeskrik og linja «Jeg har en eks og et mindreverdighetskompleks», som på finurlig vis er ekstremt representativt for det lyriske gjennom hele plata. Her skal vi gjennom hevngjerrighet, sårbarhet, løsrivelse, samt litt åpne spørsmål. Rømmer hun fra noe? Eller er denne frihetsutfoldelsen en bra retning?

Låta «Jeg går ned med dette skipet» er en herlig poprock-sak med et fengende refreng, godt driv og leken tekst som klarer å både være inspirerende og selvdestruktiv på samme tid.

Tidligere nevnte jeg forventningene om at noen album kan bli en samling av hits fremfor et helhetlig verk som flyter godt. Til min overraskelse skjer noe av det motsatte her. «Jeg vil ha deg» fungerer plutselig bedre i albumformat, og det samme gjelder for «Hun du venter på». «Se & hør» blir den låta som personlig ikke treffer helt, til tross for at singelen fikk en av de kuleste promoene jeg har sett på veldig lang tid.



Nå er vi ferdige med det eneste skjæret i sjøen her, for resten av albumet er en triumfferd. Den aller største styrken for låtene er bunnsolide refreng som virkelig setter seg, og samtidig har såpass variasjoner at låtene skiller seg fra hverandre. I «Store åpne sår» får vi en liten emoflørt, hvor tekstlinja «ingenting jeg tar i varer» på engelsk kunne sklidd rett inn i hvilken som helst rockeband-anthem. Sårbarheten får ekstra stort fokus i «Aldri så vondt», en ærlig og vond fortelling om hjertesorg og psykisk lidelse, akkompagnert av forsiktig piano. Plassert midt i albumet blir det et godt hvilespor som gjør veldig mye bra for helheten.

Uten denne balladen kunne det blitt for mye med «Der du bor» og «Mer av meg i monitor», som er tøffe i trynet, sassy og fulle av selvtillit. Hva som er karakteren Synne Sørgjerd og ikke, blir en gråsone som både skaper interesse og nysgjerrighet. Sto hun virkelig i hagen til eksen og kasta steiner på ruta? Dette grepet kan minne mye om det Taylor Swift gjorde i «Blank Space», ved å skape en karikatur av seg selv.

Jeg må bare understreke hvor bra dette funker. Med hakket mindre selvtillit eller troverdighet kunne en låt som «Mer av meg i monitor» blitt grusom klein, men refrenget sitter som et skudd. Til tider kan både denne og neste låt «Sjalu» gi gode assosiasjoner til Avril Lavigne. Det er poprock på sitt beste – og det hele er norskspråklig.

Musikkmessig er produksjonen av låtene veldig kledelig. Små pianodrypp før et tredje refreng smeller inn igjen, vers drevet av snerten bass og drivende beats. Produksjonen byr ikke på så mange overraskelser, men det er heller ikke meningen. Håndverket er veldig bra og bygger under gode vokalprestasjoner, som veksler mellom såre falsetter, nesten ropende vokallinjer, kjappe vers som flørter med spoken word og rap (for eksempel versene i «Mer av meg i monitor»).

Albumet rundes av med rolige «Høye hus», som hinter om forsoning og å komme over både hjertesorg og eksen.

Til slutt sitter man igjen med en bortimot perfekt balansert helhet.
Synne Sørgjerd kunne valgt å skrive en samling av såre låter som var mer visebaserte, som «Høye hus» og «Aldri så vondt».
Men det kunne blitt kjedelig.
Hun kunne også skrevet 10 låter som alle var oppi trynet ditt med meg-fokus og attitude.
Men det hadde blitt masete.
Hun kunne helt sikkert også laget en samling av låter som var catchy, rett inn i øret og rett ut.
Men det hadde blitt overfladisk.

I stedet har hun sydd sammen litt av alt ovenfor til et skikkelig bra debutalbum. Utsagnet «Synne Sørgjerd har flere bangers ute, hun» kan videreutvikles til at artisten nå har et solid helhetlig album ute.

Jeg går ned med dette skipet har stor underholdningsverdi, med mengder av dybde om man leser litt mellom linjene. I denne sjangeren får albumet til alt det forsøker å være. Et kvalitetstegn når jeg hører på ny musikk pleier å være hvor lyst jeg har til å sette album eller låter på på nytt. Her har både «Sjalu», «Jeg går ned med dette skipet» og «Der du bor» fått flere ekstra runder – i tillegg til albumet i sin helhet.

Så sett Synne Sørgjerd sitt debutalbum på, la deg underholde og tillat deg å være en statist i Synne Sørgjerds verden for en liten stund.