“Do you know something I don’t” spør Signe Marie Rustad i tittelsporet (eller tittelsporene er mer riktig) på dette albumet. Og, ja, det gjør jeg faktisk. Jeg vet at Signe Marie Rustad er en av våre nasjonalskatter. En litt for godt bevart hemmelighet som burde vært en av landets største artister.

Rustad har vært hyllet av meg og andre her hos Musikknyheter ved hver plateutgivelse. Intet unntak denne gangen heller. Der andre artister tenker at det er vanskelig nok å skrive låter og spille inn på «vanlig» måte har Signe Marie Rustad denne gangen tatt med seg et utvidet band til scenen, Lille sal, i Oslo Konserthus for å spille inn albumet i levende live (med publikum). Ikke et konsertalbum, men like fullt live i studio.

Resultatet er særdeles vellykket. Det er en nærhet og intimitet i produksjonen og ikke minst sangene som gjør at du føler at du er til stede. Rustad har vært forsøkt plassert i americana/nordicana-sjangeren, og selv om den paraplyen er vid så har hun alltid vært søkende. Hun har også alltid vært mer No Other enn Sweetheart of the Rodeo.

På sin reise har hun nå til fulle omfavnet inspirasjon og til dels lydbildet fra et tiår jeg selv kjenner meg godt igjen i. Dette albumet er fullt av låter som kunne gått rett inn på tv-skjermen i serier som My So-called Life og Felicity. Når det er sagt så låter det ikke spesielt nitti-talls. Som alltid med Signe Marie Rustad så er det mest av alt tidløst. Hun har en egen evne til å lage låter og arrangere de på en måte som gjør at de høres ut som at de alltid har vært der. Selv når det tar tid før de fester seg.



Tid, det har vi, selv om Rustad i Do You Know Something I Don’t sier noe om dette jaget om at alt skal gå så fort. «Always in a hurry, to be somewhere I’m not” og “Time is doing it’s thing, I’m lagging behind”. Ikke akkurat vanskelig å kjennes seg igjen i.

Albumets aller beste låt, Everything They Said About You, er en sånn tidløs låt. En låt som føles som den alltid har vært der. En av disse låtene som bare de beste låtskriverne kan trekke ut av ermet. Og den drivende conga-rytmen fra Kenneth Ishak. Den er til å dø for. En klassiker.

Ishak og Rustad må også få skryt for fantastiske arrangementer hele albumet igjennom. Alt er gjort med en fingerspitzgefühl som ikke alle innehar.

Et meget godt album i en allerede latterlig god katalog.