Bendik har siden sitt friske innpust med Drømmen gjør meg ingenting i 2012 vært en karakteristisk stemme i norsk musikk. Med sin glassklare vokal på bergensk, nærværende scenepersonlighet og et smått rocka uttrykk, har Silje Halstensen manifestert sin posisjon gang på gang som en sterk kvinnelig frontfigur.

Det nyeste albumet Hysj starter sterkt med en solid intro i «Håpet», som bygger opp «Solen» på en deilig måte. Lag av vokal akkompagneres av dramatiske trommer, og idet vi går inn i «Solen» fremstår uttrykket smått apokalyptisk, noe som kler det lyriske i låta svært godt. Basert på egen tolkning dreier «Solen» seg om verden som lukker øyne for vanskelige hendelser, og det er ikke vanskelig å trekke paralleller til for eksempel Gaza og Ukraina. Å skrive om slike ting kan fort bli preget av å rette pekefingre, men sammen med lydbildet så fungerer dette utrolig bra. Et deilig refreng, hvor vokalen i stedet for å gå opp for dramaturgi går mørkere midtveis, gjør «Solen» til en perfekt introduksjon.



Dessverre følges ikke albumet opp av like gode enkeltlåter og «Solen» blir stående igjen som høydepunktet.

Helhetsmessig har albumet et flott lydbilde. Det er stort, cinematisk og velprodusert – men låtene skinner ikke like sterkt som tidligere Bendik-storheter. Mens «Forsvinne» fra debutalbumet bygger seg opp til suggerende klimakser, legges gitardrivet mer i bakgrunnen i «Hav og fjell» fra Hysj . Det dramatiske og emosjonelle som får låta «Her» fra No går det over til å treffe rett i hjertet, finner ikke samme nerve i «Mens du drømmer».

Silje Halstensen synger klokkerent, og spesielt på «Tåken tar alt» skjærer den såre vokalen gjennom. Likevel er det noe med det melodiske som ikke setter seg helt under huden. «Mens du drømmer» har et fint uttrykk som kan minne om storslåtte Mew, men det hele glir forbi før det rekker å feste seg.

Når vi har kommet til sistelåta «No drar eg», som på metaforisk vis klanger bort hele refrenglinja, så blir det tydelig at albumet snart er over – litt fort og litt forvirrende. Basert på de to første låtene bygges det opp mot noe storslått, nærmest som starten av et konseptalbum. Selv om resten av albumet er ikledd en bra produksjonsdrakt, så blir det verken fugl eller fisk – enkeltlåtene mangler for å få den korte spilletiden til å treffe godt, og den røde tråden som albumet flørter med i starten følges ikke helt opp.

Å ta tilbake rockealbum-elementene som Bendik først ble kjent for er et kult trekk. Her skulle jeg ønske at det var røsket enda litt mer i kantene, slik at det ikke bare føles som et element som kommer tilbake, men mer som en videreutvikling.

Uansett er det alltid spennende å følge Bendik, og om dette var en vei videre fra en periode hvor pop har vært mer til stede, er jeg spent på hvilken retning artisten velger fremover.

Akkurat her hadde det vært fint med litt mindre Hysj og litt mer bravur.