I blant kommer man over musikk som pirrer nysgjerrigheten på en unik måte. Ved første gjennomlytting kan det være fort gjort å sette noe i en bås etter et vers eller et refreng. «Ah, dette er som Sex Pistols, men på norsk, skjønner» eller «åja, disse tar synth fra 80-tall og moderniserer det, got it».

Når jeg setter på Ingen vår i år av Hayeminol, blir jeg først slått i bakken av overskuddet og tenker at «jøss, dette var skikkelig debutalbum-energi».
Så fant jeg ut at dette ikke var et debutalbum.

Ingen vår i år er bandet sitt fjerde album, men det første som er på norsk. At det har debutalbum-energi er heldigvis en utelukkende positiv ting. For allerede i januar mistenker jeg at vi har fått et av årets beste og mest kreative norske album.

Vi starter med «Ingen vår», som braser ut i fuzzgitarer og den metaforiske linja «lampeskjermen har krevd et nytt offer». Allerede i refrenget tar låten en ny vending, med harmonisk refreng og et roligere uttrykk. I løpet av de nesten syv minuttene er vi innom flere stemninger, et lass av vokalharmonier og en sømløs overgang til heseblesende «Hvem er du i dag».

Sammenligninger dras til både det norske bandet brenn. og Motorpsycho, men samtidig har ikke Hayeminol noe problem med å skille seg ut med eget uttrykk. Andrelåta kjører i ett med ren punkenergi og har et midtparti som gir meg lyst til å dra på konsert med en gang for å pådra meg nakkesleng.

I «Hvem er mennesker» og «På skinner» fortsetter vi et lunere tempo, samtidig som uttrykket ikke er fremmed for å trøkke på med elgitar og det man kan kalle ren «bandenergi». Det er forfriskende å høre en mix hvor bandet virkelig skinner, men i noen partier drukner vokalen dessverre litt. «På skinner» tar det imidlertid igjen ved å vokse seg fantastisk, stor og med nydelig, spøkelsesaktig koring, før en avslutning med gitar som høres ut som en klokke som tikker og går.

Tid er nemlig et sentralt tema på Ingen vår i år, og tillat meg å avspore litt fra skinnene for å tolke litt.

Albumets første halvdel handler mye om eksistens, spørsmål som «hvem er jeg?» og «hva er jeg?», samt en slags engstelse over tida som fyker av gårde uten at man helt klarer å henge med. Tittelen på albumet gjør om på det blindt positive utsagnet «det kommer alltid en vår», men midtveis spoles tida tilbake i det korte instrumentale kuttet «RÅV NEGNi», før vi smaker på våren i aldeles nydelige «Syntetisk brennesle».

I «Syntetisk brennesle» får vi en sjarmerende melodilinje i refrenget som fester seg til langt etter at låten er ferdig. Også her får vi midtveis et skikkelig bra bandparti hvor synthen skinner sterkt. Det er gjennomgående for hele plata at synthen dukker opp og konsekvent løfter arrangementet til nye høyder.

Til slutt avsluttes albumet med kruttsterke «Jeg akselererer», som klokker inn på over 10 minutter. Vi dras rett inn i punkland, med rett i trynet-trøkk og tekst som handler om de korte øyeblikkene av nåtid som kan fyke forbi. I tråd med låttittel så skrus tempoet opp i et forrykende instrumentalparti som står igjen som platas kuleste, før tempoet sakkes ned sammen med ordene «jeg går bare rundt og venter på at livet stopper opp». Det tematiske i tekst og låtstruktur spiller veldig på lag med hverandre her. Vi får et nytt eksplosivt parti, før sangen avrundes med et smått psykedelisk landskap, hvor det i utgangspunktet energiske refrenget fra starten av låten får ny bekledning. Tematisk kan det tyde på en syklus, hvor vi er tilbake til starten igjen og alt er litt meningsløst og depressivt, før man igjen kan få innslag av vår der man leter.

Ingen vår i år er et rått, utilgjengelig og kompromissløst album, fullt av ukonvensjonelle låtstrukturer og kreativt overskudd. Låtene vokser og vokser for hver gjennomspilling, og albumet melder seg som nevnt allerede som en kandidat for årets beste norske plater. Selv om albumets tematikk kretser rundt venting og rastløshet, er musikken full av fremdrift, selv med de utallige sprangene innen tempo og rytme. Det gjør det hele uforutsigbart og som en liten skattkiste for de som tør å lete.

Nesten som om den våren som aldri kommer, alltid ligger gjemt mellom linjene.