Endelig! Det har gått nesten 7 år siden forrige album fra Beck, "Hyperspace" (2019). Nå er det første siden da her for strømming! Vinylen kommer 13. februar.

Vel, Beck og Beck, nytt og nytt, og album og album; dette er et minialbum med 8 låter som i varierende grad kanskje kan kalles rariteter. Et par av disse var vi innom i vår gjennomgang i fjor av singlene hans siden "Hyperspace".

Kun én låt er skrevet av Beck, og Beck er ikke alene om produksjon og traktering av instrumenter.

Albumet starter med tre easy og very easy listening-låter:

Tittelsporet, The Korgis' "Everybody's Gotta Learn Sometime", ble først utgitt i 2004.

Litt mindre easy enn originalen, raffinert til et Prince´sk lydbilde. Ikke for historiebøkene, men jeg synes Beck med vokale innlevelse har løftet låten litt.

Hugo Perettis "I Can’t Help Falling In Love", udødeliggjort av Elvis Presley, slapp Beck opprinnelig sin versjon av i 2017.

Beck har vokalt "Beckifisert" den fullstendig, til stor glede for eksisterende fans. Men et kraftig skår i gleden er at koringene og strykerne på versjonen er ren muzak, og klinger som en ufrivillig parodi av originalen.

Elvisfans spiller ikke denne versjonen som avveksling, slik de kanskje gjør med andre coverversjoner av "Elvislåter".

"I Only Have Eyes For You" er den største rariteten på albumet. Beck utga den føst i 2012". Når dette skrives har jeg verken sporet opp originalen eller førsteutgivelsen med Becks versjon på.

Jeg må med tungt hjerte melde at denne låten og versjonen i sin helhet er direkte muzak. Rund, bomullsmyk og lystig monotoni på sittt verste.

De som halvsover etter det som i strømmeversjonen er låt 2 og 3, (rekkefølgen er annerledes på vinylen), våkner så av Becks egenskrevne "Ramona", utgitt i 2010. En strålende Beck-klassiker.

Denne er riktig god myk, drivende og klassisk pop. Det at låtene rundt den er easy listening og muzak, trekker den fantastiske sangen ned. For da høres "Ramona" ut som den slekter på de genrene.

Så er det tid for å duppe igjen til "Michelangelo Antonioni" fra “A Tribute To Caetano Veloso” (2012). Den andre låten på albumet som er renspikket muzak!

Etter denne kjenner vi endelig Beck igjen, i sin andregangs coverversjon av Hank Williams-klassikeren "Your Cheatin’ Heart". Dette er en nyutgivelse. Becks første coverversjon av låten ble utgitt i 2001.

Denne versjonen er heldigvis mye mindre slipt enn Becks første versjon av den. Den klinger leirbål, og kunne sklidd rett inn på "One Foot in the Grave" (1994).

Så følger en cover av John Lennons "Love", opprinnelig utgitt på “Starbucks Sweetheart (2014).

Denne er kanskje bedre enn originalen! Beck har pakket den inn i 3-4 lag komplementære delikate, ikke skjærende gitarer, og skrudd opp tempoet litt. Produksjonen minner om "Colors" (2017).

"True Love Will Find You In The End", den andre nyinnspillingen på albumet, er i likhet med "Your Cheatin’ Heart" en annengangscover. Den første ble sluppet i 2004.

2026-versjonen skiller seg ikke mye fra den 22 år eldre versjonen. Den er å betrakte som svakt komplementær. Litt råere og mer leirbål enn Becks første cover av den.

Er du Beckfan, hopp over spor 2, 3 og 5, eller lag deg en mixtape med et par av låtene fra dette albumet, og alle de andre stand alone-utgivelsene hans.

Utvalget her er en tabbe. Det høres ut som et "squeeze the juice-album" utgitt etter karrieren til en artist. Det vil ikke gi Beck nye fans.

Albumet spriker enormt. Det er enten et resultat av Becks fandenivoldske kompromissløshet, eller et tilfeldig sammenrask av en ansatt i plateselskap mens vi venter på albumet Beck har jobbbet lenge med.

Sistnevnte album ryktes heldigvis å være sammenlikbart med "Sea Change" (2002) og "Morning Phase" (2014), og vil i så fall være av et helt annet kaliber enn herværende album. Becks svakeste til nå.