Isabell Engelsen skal bare bli vant med å høre alle Björk-sammenligningene som mest sannsynlig vil fylle omtaler av henne. Jeg har allerede sett dette i de fleste artikler, og selv om jeg skjønner det grunnet måten hun til tider synger og uttaler engelsk på, så er det ikke helt rettferdig heller.

Jeg hører like mye spor av Röyksopp (Out of Flight), Bent (La Nuit Blanche), James Blake (Modern Apathy), Lykke Li, AURORA (Tiny Lullaby), Mylene Farmer (La Montagne og Portishead (Your Gates). Spesielt det siste er et poeng: Det er som om 90-tallet er tilbake, samtidig som hun gjør det på sin egen måte.

Det er også en merkelig blanding mellom engelsk og fransk på albumet. Isabell sier selv i intervjuer at dette skjer bare spontant og automatisk, siden hun delvis har vokst opp i Frankrike og i Hordaland. Men det er ikke fransk fordi det skal høres mystisk eller episk ut. Det passer musikken perfekt.



Albumet starter strålende med Modern Apathy med et lydbilde som er halvveis organisk og halvveis syntetisk. Og ikke minst den fantastiske vokalen, som ligger i flere lag, med flott klang. Your Gates er en nydelig ballade som har et ordløst refreng som er som om hun synger bakoverlent i en katedral.

Denne sakrale stemningen holder hun i flere låter og en lettere gladlåt som In the Clouds er en fin ganerenser før vi går videre til Tiny Lullaby som er fylt med strykere og synth, og går fra minimalisme til episk og tilbake. Stemmen hennes ligger av og til bare på toppen av et par spor med instrumentering, og dette er vel en låt AURORA ville vært stolt av.

På La Nuit Blanche er vi over i et drømmende pop-ambient landskap ala Bent og Cafe del Mar-samlinger. For meg er den et høydepunkt og er den perfekte chill-out.



I tilfelle du var redd for at dette nå skulle bli rolig og kjedelig, så ta det med ro. Grey Area er nesten som at Amy Winehouse hadde fått et barn med Lorde. Den har driv og en schwung over seg.

Og sånn fortsetter albumet: Det er nydelige melodier, synkoperte rytmer, lekne synthesizerlinjer og lag på lag med vokaler. Av og til kan man bli overstimulert, men samtidig er det som vi er i et varmt landskap av behagelig lyd. Et annet høydepunkt er Out of Flight, som høres ut som Röyksopp har vært på besøk og kan glatt kjøres på ethvert dansegulv.

En strålende debut!