Ole Kirkeng (31) spiller countryrock, ikke americana slik mange i det norske nordicanamiljøet gjør. Dette er 70-tallspreget countryrock med mye steelgitar og ikke minst tekster som både kan være morsomme, ironiske og alvorlige. Anbefales spesielt fans av The Flying Burrito Brothers, John Prine og Nick Lowe.

Cowboy Lie Detector Machine er et strålende andrealbum. Men Kirkeng imponerte meg enda mer på forgjengeren Still Not Lost (2023) og ep-en Rocking Chair, som ga ham Spellemannprisen.

Plata åpner med de to beste sangene: singlen Bare Minimum og den gøyale Foreign Country Singer Blues, som har en herlig groove og trolig er selvopplevd. Så følger tre fine, enkle viser der tekstene er bedre enn melodiene. Must Be Growing Up er tydelig inspirert av Townes Van Zandt.



Side B liker jeg bedre. Work In Progress har fioliner og er platas beste ballade. Jeg digger den fengende poplåta Roadside Flowers, som byr på lekker gitarplukking. Et herlig refreng har også den erketypiske countrylåta Gap Year, som ender i en steelgitarfest i regi av Øyvind Kløve Kjernlie, som også briljerer på elgitar på plata.

Ain't So Bad handler om en uheldig, fattig fyr som er lykkelig og fornøyd med lite. Neppe selvopplevd! Til slutt får vi Ordinary Dream, som har mektige orgeltoner ved David Wallumrød og en lang gitarsolo ved nevnte Kjernlie.

Ole Kirkeng har med Cowboy Lie Detector Machine lagd en flott oppfølger. Albumet er spilt inn i Sverige og produsert av ham selv og Dom Billett. Man kan oppleve hans samspilte band live bl.a. 27. februar på Parkteatret i Oslo.