Jeg fikk det derimot ikke til å stemme overens med at dette skulle være ungjenta som hadde hatt en skikkelig enerverende låt kalt Do You Really Want Me bare noen år tidligere. Her måtte noe ha skjedd. Og det hadde jeg rett i.
Robyn hadde gjort opprør mot alle som ville forme henne til noe hun ikke var, og de siste 21(!) årene har hun gjort sin greie, slik hun vil. Og akkurat som noen av de beste artistene blir hun bare borte i årevis, for så å stikke hodet fram igjen. Og hun ber ikke om oppmerksomheten. Hun tar den!
Sexistential er intet unntak. Albumet er ikke et varsel, det er et krasj fra det tomme intet. Det er en elektronisk påminnelse om at hun er en av popens mest menneskelige maskiner. Eller som hun sa det i Body Talk-trilogien: En fembot.
Det som gjør Sexistential til noe mer enn bare et nytt kapittel, er hvordan hun skreller bort romantiske illusjoner uten å miste glansen. Der tidligere album ofte har vært drevet av lengselen etter noen andre, står Robyn nå midt i eget liv – full av begjær, selvransakelse og en beinhard humor som plutselig treffer der du minst venter det. Hun spør ikke lenger hva kjærlighet er, men hva den gjør med oss.
På tittelsporet beskriver Robyn sexlivet sitt direkte i kjølvannet av det å gå gjennom en IVF-prosess (prøverør) for å få barn. Det er fortalt helt uten filter og like selvsikkert som hun alltid har vært. Og det er artig Det er både morsomt og utilslørt med en tekst hvor hun sier til legen sin at hun vil ha en donor som Adam Driver, og legen tror hun mener Adam Sandler.
Foto: Casper Sejersen Marili Andre
Og beklager at jeg må dra kjønnskortet: Men mens mannlige musikere, komikere og kunstnere har kunnet seksualisere alt i nesten et århundre, er det utrolig deilig at en kvinne gjøre det. Og det totalt uten hemninger. Akkurat som kvinnelige standupere og artister vil hun sikkert få kjeft for det. Slike folk som kjefter er patetiske sutremikler. For Robyn får det til å framstå som ekte, og ikke bare som en sleazy gimmick.Utviklingen er også klar når det kommer til det melodiøse. Albumet er på enkelte måter som en reise gjennom ulike Robyn-epoker, samtidig som hun viser sider av seg selv vi ikke har hørt før. Dopamine kunne vært på Body Talk, og det er slett ikke til forkleinelse for låten.
Talk to Me som hun har gjort sammen med Max Martin bak spakene, er et annet eksempel på dette. Den er ren Robyn: Mekanisk, menneskelig, trist og glad på én og samme tid. Men på Really Real, som åpner platen, er derimot noe nytt fra henne. Det er som noe Depeche Mode kunne gjort i sine glansdager, og Light Up har store Kraftwerk-vibber.
Dette er et album som krevde litt jobbing før jeg kom helt inn i det. De beste album er gjerne slik, men avslutningen Into the Sun var en perle fra første stund. For en nydelig låt, en slags hybrid av 80-tallet og 90-tallet i en og samme låt, med et klassisk Robyn-refreng.
Og når den er over innser du at albumet knapt varer en halvtime. Og da har du bare lyst til å starte det på nytt igjen. Robyn danser kanskje fortsatt alene, men hun er ikke lenger bortgjemt i hjørnet. Nå ser vi henne, klart og tydelig.
