I en gammel kino i Oxnard, California skapte canadieren Daniel Lanois magi på slutten av nittitallet med albumet Teatro med Willie Nelson. Dette fulgte tett på klassikere som Emmylou Harris’ Wrecking Ball og Bob Dylans Time Out of Mind. Nå har Stein Torleif Bjella sammen med mannen som, ifølge Bjella selv er 50 % menneske og 50 % gitar, Geir Sundstøl, skapt den samme magien i det bittelille Studio Intim i Oslo. Tilfeldighetene vil ha det til at nevnte Daniel Lanois har fått produsere åpningssporet Skodde på Velkomen skodde. Er det da man kan si at ringen er sluttet?

Grunnen til at jeg nevner disse tre albumklassikerene fra storhetene Dylan, Harris og spesielt Nelson er at Velkomen skodde har den samme følelsen og varmen som disse albumene. Det er sofistikert og lekent i en latin-tradisjon, eller «south-of-the-border» om du vil. Daniel Lanois er en celeber gjest, Marc Ribot (kjent som Tom Waits faste gitarist) er en annen. Han setter sitt merke på låter som Himmelen var vid og Lengte, Lengte. Det er utrolig fint og legger et slør av autensitet over det hele. Selv synes jeg vi skal være forsiktige med å la oss blende altfor mye av de store navnene som gjester – det er Bjella og hans faste kompani og i særdeleshet Sundstøl som skal ha all heder og ære for at denne plata låter som den gjør. Og som det låter. Det låter så varmt, sofistikert og lekent. Ja, jeg vet jeg gjentar meg selv, men det kan ikke sies for mange ganger.



Tekstmessig er Bjella fortsatt i en liga for seg selv, denne gangen er det kanskje en smule mer håp å skimte for herrene det synges om. Om de er slagne, så har de en styrke til å reise seg og prøve på nytt.

So flaug du inn i rommet mitt.
Lyfta meg med blikket ditt.
Strakk fram ein venleg neve.
Livet er for den som leve.

Om jeg skal trekke frem noen favorittspor så er det Skodde, Himmelen var vid, Sundreberget og Lengte, Lengte som setter seg best, men Velkomen skodde er først og fremst et album du skal nyte fra start til slutt, og så sette det på en gang til.