Chez Kane har hatt en eventyrlig utvikling siden Crazy Lixx-frontmann Danny Rexon oppdaget henne i en video på YouTube hvor hun tolket Vixens Edge Of A Broken Heart. Hun var akkurat den målbevisste, image?bevisste og kompromissløse hyllesten til 80?tallsrocken Rexon lette etter.

De slo hodene sine samme og Rexon sto for låtskriving, arrangement og produksjon, mens Kane leverte vokalen i et toneleie som bringer tankene til neonlys, pastell, sterke farger, videoer filmet i mørke med et fyrverkeri, damer på panseret og permanentkruset hår.

Debuten Chez Kane (2021) og oppfølgeren Powerzone (2022) la et solid fundament.

Med tredjealbumet Reckless har Kane for alvor kastet seg inn i låtskrivingen selv. I promoteringen omtaler hun seg som «unapologetically sexy», noe som tydelig speiles i både uttrykk, videoer og låttitler som Tongue Of Love og Strip Me Down. Og ærlig talt, er slike plateomslag videoer hvor kamera konstant fokuserer på det kvinnene har mellom beina nødvendige i dag? Det er ikke alt med 80-tallet vi på død og liv må tilbake til.



Ok, la oss legge det estetiske og politiske til side: Tittelkuttet Reckless er akkurat den type 80-tallsrock som vil gi de som heller ikke skjønte det den gang da elveblest og spasmer. Mens vi andre kan ha en en liten hyggestund fra en tid der musikk kunne være bare underholdning og artig. Det er også den type låt som Wig Wam skulle ønske de hadde skrevet, og ville vært perfekt til å erstatte dem i introen til Peacemaker.

Night Of Passion åpner med mer disco-puls og synth enn ventet. Det er en låt som spriker litt før det massive refrenget virkelig setter seg. Den tidligere nevnte Strip Me Down er i Def Leppard-landskap, men ikke like mye et nesten-plagiat som Rock You Up fra det forrige albumet var. Det er så mye cheeze her at du kan enten la deg sjarmere eller irritere. Jeg lar meg sjarmere selv om jeg har et anstrengt forhold til saksofonsoloer.

Tongue Of Love (såååå subtilt) kunne nesten vært på Absolute Power Ballads og Love Tornado er oppsummeringen av hvorfor grungen måtte komme. Teksten er herlig tullball, riffene fengende og vokalen fullstendig over toppen. Det er helt fantastisk!

Og slik går det pø om pø på en plate som høres ut som den kom i 1987. Men i en tid hvor autotune er det eneste som gjør at du skjønner at en låt kom ut i år, gjør det noe? Albumet kunne vært kuttet litt ned. Det er som å spise en hel pose med snop, du burde stoppet litt før, for systemet blir overbelastet.

Chez Kane forestiller seg ikke og later ikke som at dette er noe annet enn det hun serverer: Fengende riff, kraftfulle allsang-refrenger laget for arenaer, gitarsoloer og minner om høyt hår, glitter og dayglow. Hennes sterkeste album så langt. Men selv om det er ok å føle seg sexy, kle på deg litt til neste video, ok? Musikken er fengende nok.