Squeeze ble dannet i 1974 og har vært oppløst et par ganger. De siste årene har bandet bare bestått av de to vokalistene og gitaristene Chris Difford og Glenn Tilbrook, som var tenåringer da de møttes og begynte å skrive låter sammen.

Musikken på nylig utgitte Trixies skulle utgjort Squeezes debutalbum i 1978, men plateselskapet sa nei og ba Difford og Tilbrook heller skrive kontemporær musikk som hørtes ut som 1978 - altså influert av new wave. Etter hvert fikk Squeeze suksess på både album- og hitlistene, særlig i Storbritannia.

Men musikken ble bevart på demoer, og nå er 13 av låtene blitt innspilt på nytt (Difford spiller ikke noe). Soundet er typisk for midten av 70-tallet. Tilbrook synger fortsatt som en gud. Det har aldri Difford gjort, men hans stemme fungerer bra tostemt med Tilbrooks.

Plata handler om nattklubben Trixies i London på 60-tallet. Tekstene er gode, og jeg digger en god del av melodiene. Det hele begynner med den vemodige balladen What More Can I Say?, som presenterer Trixies.

Bedre er den søte poplåta You Get The Feeling, som har flott koring. Den fengende, Bowie-inspirerte The Place We Call Mars byr på topp gitarspill av Tilbrook. Plata har et høydepunkt i Hell On Earth, som er powerpop à la Supertramp og har uimotståelig pianoriff og herlig 70-tallskoring.



Don't go out in the dark er ei seig rockelåt av beste merke. Et rått gitarriff (slidegitar denne gang) har også den smektende, erketypiske Squeeze-låta The Jaguars. Til slutt kommer Trixies Part One og Part Two, hvorav den siste er best, komplett med sopransax, gammelmodig gitarriff og minneverdig refreng.

Trixies har fått ekstatisk god kritikk i UK, men noen klassiker er det ikke, og jeg har hørt bedre Squeeze-album. Men det har noen virkelig gode poprocklåter.