Fint ordspill på Miles Davis’ Bitches Brew, til tross, dette er noe helt annet enn Miles Davis. Det er derimot akkurat det jeg forventet fra Ståle Storløkken, Ole Mofjell og Hedvig Mollestad Thomassen. Ikke det at musikken er forutsigbar. Det får da være måte på grunnløse beskyldninger. Nei, da tenker jeg på at det å utvikle seg og servere noe så helstøpt som dette er akkurat det jeg forventet av denne talentfulle gjengen.

Jeg har fulgt trioen siden starten og på denne platen har de virkelig funnet formen tidligere enn de fleste prosjekter av denne typen. Der debutplata og de konsertene rundt den bar lovnader om energi og utforskertrang, fullfører oppfølgeren disse løftene.

Åpningssporet Bitches Blues gjør det raskt klart hva trioen er ute etter. Samspillet gjør at det ikke er snakk om tydelige solistroller, men et kollektivt uttrykk der gitar, keyboards og trommer hele tiden utfyller hverandre. Resultatet er energisk, spesielt når Mofjell halvveis uti kommer inn med en fengende og kontrollert rytme oppi all utforskingen.

I Kompet Blir etableres et tydeligere groove-bilde. Låta har en sakte sløy takt i Rypdal-land, som kan minne om funk, men uten å falle inn i sjangerklisjeer. Her får Hedvig muligheten til å skinne og det er et spor der følelsen av intern kommunikasjon i bandet kommer klart frem. Skjønt, i et improvisasjonsmiljø som disse folkene kommer fra er det kanskje snakke om musikalsk telepati?

Platas mest tilbakeholdne øyeblikk finner vi i For a Moment I Thought I Could Hear You. Her tones intensiteten ned betraktelig, og musikken får et mer ettertenksomt preg. Gitarspillet er minimalistisk og presist, og romfølelsen i arrangementet brukes aktivt. Låta fungerer godt som kontrast til de mer energidrevne partiene på albumet.



Denne åpne tilnærmingen videreføres i Limite, som beveger seg langsomt og med tydelig fokus på klang og stemning. Uttrykket er lavmælt, men aldri uengasjert. Det er tydelig at trioen vet nøyaktig hvor langt de kan dra materialet uten at det mister retning. Dette er gåsehud!

I Dynmax strammes uttrykket til igjen. Dette er platas mest direkte og kraftfulle spor, med tyngre gitarpartier og et fremoverlent trommespill fra Ole Mofjell. Likevel er det samspillet, ikke volumet, som driver musikken. Låta fungerer som en effektiv oppsummering av bandets mer eksplosive side og kunne like gjerne kommet ut i 1971 som i dag.

Albumet avsluttes med Recollection of Sorrow, en rolig og gjennomført avslutning som gir plata en avrundet helhet. Her holdes dynamikken nede, og trioen lar musikken trekke seg tilbake uten behov for et tydelig klimaks.

Jeg håper virkelig at trioen fortsetter dette samarbeidet, enkelte ting er bare «meant to be» og dette her fungerer knallsterkt. Og så gøy det skal bli å få se dette live i år da!

Hedvig Mollestad Weejuns plate Bitches Blue slippes fredag 17. april.