Karlsøy Prestegaard har utspring i et løst sammensatt motkulturelt, antikommersielt og økologisk kunstnerkollektiv som på 1970-1980-tallet holdt til på den halvøde lille øyen med bandets navn, ca 2 timer nord for Tromsø. Øyen som siden 2003 har vært vertskap for den særpregede Karlsøyfestivalen.

Selv om det bodde mindre enn 100 innbyggere på øyen da kollektivet holdt til der (og nesten ingen nå), ble prestegården ved den nedlagte kirken brukt både som bolig, øvingslokale, konsertlokale og øvrig samlingspunkt.

Prestegaarden springer musikalsk ut fra punk, og har i sin lange levetid beveget seg i et genreblandende univers, hvor drivende funky hardrock dynket i fuzz er blandet med både punk, prog, ska, reggae, og rockballade.

Bandet har hatt vekslende, ikke bare endret, besetning siden etableringen i 1979, og holdt på omtrent kontinuerlig siden da. De er like store ambassadører for musikken og politikken kollektivet stod for, i dag som da.

De har aldri søkt oppmerksomhet og takket nei til Roskildefestivalen. Har de noengang spilt i Sør-Norge kan det ikke være ofte. Prestegaarden er et av Norges mest typiske kultband, og deres få gamle utgivelser selges til blodpris på nettet.

Når det 8. mai slipper sin åttende utgivelse, på vinyl, hvorav tidligere kun ett fullt album, vil det bli flagget i mange norske hjem.

Det foreliggende albumet er en konsekvens av at trommis Arne Lund, ved en tilfeldighet i fjor, kom over glemte innspillinger fra 2005. senere samme år ferdigstilte Prestegaarden albumet. Det er allerede ute for strømming.

Albumet er strålende teknisk levert. Moshemusikk for eldre og yngre med bred musikksmak.

Låtene jeg hører på nå bærer preg av at bandmedlemmene etter sitt ikoniske debutalbum har fått større erfaring som låtskrivere og arrangører. De er fortsatt riffbaserte, enormt groovy, men med flere deler og jevnere dynamikk både seg i mellom og i samme låt.



Ska-elementene er kanskje ikke det Prestegaarden behersker best, heller ikke på Basement Tapes.

Nytt av året er et betydellg innslag av fele som kledelig underkaster, og forskiktige krydder som bl.a munnspill.

Noen vil kanskje mene at debutalbumet var litt for sprikende låtmessig og for stramt produsert. Årets album henger svært godt sammen låtmessig og produksjonsmessig. Produksjonen og lydkvaliteten er betydelig bedre.

Tekstene er fortsatt en veksling mellom det kompromissløst antiautoritære og samfunnskritiske, og det mellommenneskelige. Noen vil kalle dem sosialrealistiske. Slike man aksepterer fullt ut når amerikanske artister framfører, men rynker litt på nesen over at norske gjør det.

Karlsøy Prestegaard har etter debutalbumet Dyret fra 1982, klart kunststykket å gi ut sitt beste album. Årets beste norske album hittil, etter denne anmelders vurdering. Du finnner en smakebit nederst.

Stein Ellysef Olsen og dere andre i bandet: For oss som ikke ofte kan fly til Tromsø, langt mindre delta på Karlsøyfestivalen: Dere har å komme med utgivelser hyppigere, eller ta noen giger i sør, om dere skal leve som dere prediker!