På 90-tallet beveget Boo Radleys seg med suksess i kritikker og salgstall fra det sjangerbrytende og lydlekende gjennombruddet med Giant Steps, til britpop-suksessen Wake Up!,

I 1999 tok bandet pause helt fram til 2020. De vendte da tilbake uten sin fremste skapende kraft, Martin Carr.

Fredagens "In Spite of Everything" er Boo Radleys' fjerde siden da.

Heller ikke nå når den reduserte troppen bandet med Carr i besetningen til knærne.

At Qobuz klassifiserer albumet som 'rock', uten nærmere undergenre, illustrerer hvor tamt albumet er.

Både hovedlåtskriver Simon "Sice" Rowbotten (lead vokal, gitar og keys), Tim Brown (bass, keys, gitar og vokal) og Ron Cieka (trommer og koring) høres gamle, stivnede og direkte kjedelige ut.

Genreblandingen er oppløst i likegyldige sjangerfaste separate låter som ikke står til hverandre. De få antydningene til eksperimentering høres påklistrede ut.

Det er verken noe å nynne til, få fot eller frysninger av eller gruble over.



Boo Radleys uten Carr høres ut som The Doors uten Jim Morrison. Du skal være usedvanlig die hard-fan for å gå god for det.

Albumet inneholder dessverre omtrent ingenting musikkverden ikke allerede har fått. Dette albumet kommer aldri til å komme i en de luxe-utgave.

Med en annen produsent og under et annet navn, kunne kanskje albumet kommet ut bedre.

I stedet gjør de enda mer skam på det som en gang var et svært anerkjent bandnavn.