Det finnes ingen andre i Norge som kan gjøre det Backstreet Girls gjør. Som albumtittelen sier: Full Tilt Boogie-fra spor 1 til 10.

Vi får 10 låter her, 13 er spilt inn, og dette føles som en retur til røttene. Et nytt Mental Shakedown. En ny æra. En ny start. Det er ca. 34 minutter velkjente toner fra Backstreet Girls, kompromissløs boogie-rock som det alltid har vært. Men det låter friskt og tent, samspilt og ei vokallinje som ligger akkurat spot-on.

Thunderstorm, som er åpningssporet, får boogiefoten til å få fart på seg, en av platas beste. Paradise, Voodoo Wasteland og Left Center Right kommer like ved siden av.

Fantastisk innslag av saksofon med Bendik Brænne på Paradise, Reservoir Dogs-aktige Voodoo Wasteland, en lekende låt med masse overraskelser for å være Backstreet Girls.

Left Center Right vil overraske meg om den ikke finner sin plass på låt 1 på setlisten! Akkurat slik en åpningslåt skal være, som Roar sier: Come back again!

El Pedro er en Petter-spesial-instrumental. Digger den.

Bjørn sin sønn, Max spiller gitar på Hitter som har vært ute litt i eteren nå er rett frem og kjempefint gjort ovenfor Max som får være med å hylle sin far. Og Roar kan ikke bare synge, men kan også traktere munnspill.



Children, som også har fått tid på strømmetjenester, viser Backstreet Girls sine inspirasjonskilder i både AC/DC og Ramones.

Hard Stuff og Backstreet Limozine girer opp tempoet og What R U Waiting For kan lett bli en publikumsfavoritt. Dr.Roar Feelgood is here!

Dere har gjort det igjen, 17 studioalbum, kompromissløs boogierock, full gass og bånn pinne!

Min første opplevelse med bandet var i Isfjorden i 1989, og siden den gang har det vært BSG 4ever. Jeg har vært med gjennom nesten alle konstellasjonene Backstreet Girls har hatt, og ikke én eneste gang har jeg vært skuffet. Jeg har kjørt land og strand rundt for å se dem, og vært like fornøyd hver eneste gang — like svett, like dynket i øl og med like mye piping i ørene. Akkurat sånn det skal være når man har vært på en Backstreet Girls-konsert.

Men så finnes det alltid noen som mener at dette ikke er Backstreet Girls lenger — på samme måte som folk sier om AC/DC: «Det er jo bare Angus igjen.» Det samme har jeg hørt om Backstreets fremtid: «Det er jo bare Petter igjen», «Bjørn var Backstreet». Men Backstreet Girls er en institusjon, ikke et enkelt individ, og det må vi huske.

Hvem andre i Norge kan gjøre det disse folka kan? Hvem andre produserer like mange låter? Hvem er like dedikerte? Hvem ellers leverer den samme energien på scenen? Hvem andre er så tro mot det de holder på med? Hadde vi alle vært like kreative som Petter, hadde mye blitt gjort i norsk arbeidsliv, det er helt sikkert.



De «nye» gutta, Gaute på bass og Jonas på trommer, er den nye hverdagen. Og den hverdagen jeg ser og hører, liker jeg. Så har vi Roar, mannen som nå skal stå i midtposisjon, mannen som skal ta mikrofonen, mannen som skal ta over etter Bjørn. Etter å ha hørt gjennom skiva er jeg trygg på at han kommer til å levere med stødig hånd. Han er ikke Bjørn — han er Roar. Og det holder i massevis. Jeg digger deg, Roar!

Bortgangen til Bjørn var et slag i magen for veldig mange. Jeg var selv usikker på om jeg noensinne skulle få se Backstreet-banneret på scenen igjen. Men her er vi: 15. mai, Full Tilt Boogie på øret og konserter på plakaten.

Ære være Backstreet Girls!