Hammock har siden starten i 2003, på alle sine 10 album operert i et melankolsk landskap, hvor hovedsakelig instrumental atmosfærisk drømmerock tynget av gjenklang møter ambient. En slags myk og mindre aggressiv versjon av årets Øya-artist Mogwai.

De har i hele sin levetid fått god omtale av fagpressen, og god kuratering hos strømmetjenestene, men fått mindre oppmerksomhet i mer mainstream musikkpresse. Hyppig lisensiering til film og tv har ved noen anledninger gitt bandet gode salgstall.

Medlemmene har hele tiden vært Mark Layman (låtskriver og gitar) og Robert K. Young (produksjon, sampling og gitar).

«The Second Coming…» er kanskje det første albumet deres som har fått en viss forhåndshype fra plateselskapet, gjennom den eskalerende rollout-strategien.

Da det kom i dag, var det bare halvparten av låtene som ikke hadde blitt gjort tilgjengelig i forveien, og det skal vise seg at de gjenværende ikke står tilbake for de først slupne.

Albumet inneholder ikke den minste endring av Hammocks musikalske og lydbildemessige kjerne. Derimot er den diskret flørten med neoklassisk fra fjorårets «Nevertheless», kun til stede på «Everything You Love…», og tilsvarende med elektronika på et par 2010-tallsalbum helt fjernet.

I stedet høres albumet ut som en produksjonsmessig og låtskrivermessig naturlig forfining, oppstramming og videreutvikling av fantastiske «Love in the Void» (2023): Enkel rund el.gitar hviler på lag på lag med svært klangrike el.gitarer, mest runde, men også fuzzy.

Fortsatt hører vi også sporadisk like svært klangrikt keyboard, og enda mer sporadisk og hovedsakelig nesten uhørbar vokal.

Stemmene er ikke direkte formidlere, de er instrumenter, og som vanlig hos Hammock, er det instrumentene som står for snakkingen.

Albumet klinger episk, ømt, melankolsk, kraftfullt og drømmende.

Det er med andre ord bare å gni seg i hendene for Hammockfans!



Utålmodige lyttere vil etterlyse mer catchy og huskbare temaer som i tradisjonell moderne musikk.

Eliten kan rynke på nesen over mangelen på utvikling av musikkstilen.

Andre musikere kan kritisere at Hammock aldri sier stopp i utviklingen av det som høres ut som et livsprosjekt, og begynner på noe nytt.

Men bør man alltid hoppe over forfining? Hvis Beatles kunne fulgt «Sgt. Pepper’s…» opp med et liknende album, bare bedre, burde de latt være?

Når «The Second Coming…» er uten en eneste svakhet, og uten noen utsikter til å bli utspilt, mener jeg det ikke gir grunnlag for å kritisere albumet.

Hammock har med «The Second Coming was a Moonrise» utgitt et album som med nåtidens ører er feilfritt.