Den skotske duoen Boards of Canada (BOC) har siden 1995 vært blant de mest innflytelsesrike navnene innen elektronika, med sin kombinert innovative blanding av fornyet ambient, hiphop og psykedelia, og isolerte innovasjon av ambient.

Brødrene Michael og Marcus Sandison skapte tidlig et særpreget univers bygget på flater av analogsynther, og 60-tallseffekter som forvrenging av båndopptak. BOC har aldri forlatt denne basisen i produksjonen sin, bare supplert den svakt. Den har blitt mer og mer retro, men aldri kitsch.

BOC startet med nostalgiske melodier inspirert av natur, film og psykedelisk kultur. Senere en svært kritikerrost mørkere og eksperimentell stil som fikk også fikk stor oppmerksomhet utenfor elektronikamiljøet.

Deretter gikk de via atmosfærisk varme til bandets forrige album «Tomorrow’s Harvest», som var av det mer dystopiske slaget.

BOCs utgivelser har blitt sjeldnere og sjeldnere. «Tomorrow’s Harvest» kom etter en 8 års pause, og dagens album etter en på ytterligere 13 år når man ser bort fra "Peel Sessions".

I løpet av bandets 31 års levetid kan man kun telle 5 regulære studioalbum og 5 minialbum/ep’er.

Med sin lojale fanskare, ikke rart det var lyttefest på (plate)barer 300 steder i verden like over midnatt, medregnet på Big Dipper (Oslo) og Apollon (Bergen).

«Inferno» starter med en 30 sekunders introlåt som lyder som elektronika camp. Den var vrien. Er det nullstilling før avlytting av det 70 minutter lange albumet? Påpeking av at BOCs hovedsjanger har utviklet seg rivende siden sist?

Påfølgende «Prophecy…» indikerer med pompøs start og et hint av world, ja på begge spørsmålene, og også at låten fortsetter via tradisjonelle takter til sjangerblandende brudd, blant annet med innslag som sender tankene mine til Rammstein!



Men så får man med de fire påfølgende låtene følelsen av at brødrenes forsøk på fornye eller utvide sin triphop-krydrete ambient, består av å krampaktig blande bandets første stilperiode med litt passé eksperimentalitet.

Senere på albumet, på både «Somewhere…», «Acts of Magic», «The Word…», «Blood…», svake «All Reason Departs» høres det ut som samme oppskriftsdel brukes på låter fra bandets forrige stilperiode. Dermed opplever jeg også en type best of-sprik på albumet.

Dette kan skuffe eksisterende fans, men for dem som liker sjangren(e), er det jo alltid velkomment med nye slike låter. For det er vakre låter som jo ikke er skrevet før.

Men når det ikke er noe på albumet som driver utviklingen av elektronika framover, og BOCs musikk ikke er bygget rundt hooks, blir albumet etterhvert rett og slett litt kjedelig. Det kryr av hoppe over-låter, og det vil nok ikke gå inn i undertegnedes huskebok. Kanskje 70 minutter er i overkant?

«Inferno» er likevel ikke blottet for godbiter. Svært dystre, ettertenksomme, malende, etter hvert litt world- og begravelsesaktige «Naraka» er en fryse på ryggen-låt som fort kan bli en klassiker.

Litt av det samme slaget, men litt mindre dyster og mer ettertenksom er «Into The Magic Land».

«Deep Time», som slekter med ovennevnte to låter er også et høydepunkt, den med dels fremtredende gitarer som kan minne om Hammock, som utgav album i forrige fredag, anmeldt av oss.

«Inferno» vil glede eksisterende fans, men ikke bli det av BOCs album de spiller oftest. Det fikk applaus på lyttefesten i Bergen, men det ble ikke ekstranummer over anlegget.

Albumet vil neppe utvide bandets lytterskare, aller minst blant dem som er glad i elektronika og sistnevnte kanskje vil få en del dette har jeg hørt før-opplevelser når de hører på det.