Det er en stund siden Muse var særlig relevante her til lands.

Bandet har noen udødelige hits som var å høre overalt fra 2006 til 2012, med «Supermassive Black Hole», «Starlight», «Uprising» og «Madness».
Etter dette har det meste gått under radaren for de fleste andre enn fansen.

Styrken til bandet har alltid vært å blande det tøffe og megalomane med treffsikker låtteft og pop-trekk som gjør materialet tilgjengelig.
Selv falt jeg av etter å ha hørt Drones fra 2015, selv om jeg har hørt litt her og der for å sjekke om noe av det nye treffer.

Nå er Muse tilbake med The Wow! Signal, og ryktene på internett skulle ha det til at dette er Muse sitt beste album siden Black Holes And Revelations fra 2006. "Muse høres ut som Muse igjen!" jubles det.

At bandet høres ut som seg selv stemmer.
På både godt og vondt.

Vi starter relativt lovende med galopperende «The Dark Forest». Muse lider litt av tyngden av å alltid bli målt opp mot tidligere låter, og drivet første halvdel her kan minne om «Knights of Cydonia». Midtveis skjer det ting som virkelig fikk håpet mitt opp for resten av albumet. Deilig gitardriv, typisk Muse-synth, kor på latin - og det funker.

Dessverre skal neste låt vise tegn på at dette blir en ujevn affære, dette her. Vokalist Matt Bellamy skal ha mye av æren for at Muse har blitt så store som de har blitt, med sin pompøse stemme og mer enn habile gitarspill. På The Wow! Signal treffer han godt med gitarpartiene sine, mindre godt med vokalen.

På «Nightshift Superstar» synges det med så mye pust at det gjennom tredje gjennomlytt ble vanskelig å ikke hoppe over låta. Midtveis er det instrumentale bra, men vokalen gjør det slitsomt å høre på.



Bedre treffer de på både «Cryogen» og «Be With You», hvor førstnevnte innehar velkjente Muse-elementer som fungerer fint og gir plass til et lite rockout-parti mot slutten som garantert er enda hardere live. «Be With You» er albumets beste spor, med en melodi som setter seg og et klimaks mot slutten som føles fortjent. Sangen kan på mange måter minne om «Madness», og faktisk «Fix You» av Coldplay, men dette er positivt.

Generelt er det mye «nesten» på The Wow! Signal. Vi har et magisk parti i «Shimmering Scars», hvor bridgen når enorme høyder med tremolo-gitar og falsett. Problemet er at dette varer i til sammen omtrent 10 sekunder av låta, og resten av sangen kan ikke måle seg opp mot dette.

I «Hexagons» viskes en lovende intro ut av forglemmelige melodier. At det er glidende overganger mellom «Hexagons», «The Sickness In You & I» og «Unravelling» forsvinner i vekten bandet har over sine skuldre om at de har gjort dette bedre før.

Derfor blir det mye "nesten". Albumet ender opp med å fremstå retningsløst, noe som har vært problemet til Muse i lengre tid. Når de treffer så treffes det utrolig bra, og etter at albumet var ferdig måtte jeg ta en liten sjekk hos meg selv for å finne ut om jeg faktisk liker tidligere ting fra Muse eller om jeg generelt er lei. Men da jeg satte på for eksempel «Map of The Problematique» eller «Hysteria» så treffer det en nerve som bandet kun sporadisk finner tilbake til.

Lyspunktene ender opp som «Be With You», «Cryogen» og «Hush», mens resten av låtene har enkeltpartier jeg lett kan sette pris på.

Det er dessverre ikke nok for helheten, og det er frustrerende å sitte igjen med tanken om alt som kunne vært.

Matt Bellamy gikk nylig ut og sa at han er nødt til å lage musikk, hvis ikke går han under.
Det fortsetter de garantert med, men spørsmålet er om de klarer å finne en retning som føles helhetlig lenger.

Sporadiske Wow!-øyeblikk vekker et ørlite hint av håp i meg.