Sparks er, for dem som ikke har gjort leksene sine, Ron Mael på snart 81 år (keyboard og hovedlåtskriver) og Russell Mael på 78 (vokal) – et brødrepar som har jobbet kontinuerlig sammen i 58 år.

På grunn av varierende suksess opp gjennom årene har bandet flere ganger måttet gjenoppfinne seg selv. Det har satt dem en helt spesiell posisjon: De har ikke bare overlevd flere musikalske epoker, de har også bygget opp nye fanbaser flere ganger underveis.

Resultatet er et band med fans fra minst fire generasjoner.

Likevel har Sparks bare gitt ut ett ordinært livealbum tidligere, «Two Hands, One Mouth…» (2013). Men det var opptak fra den eneste turneen der de opptrådte uten band, kun som duo.

«Sparks Live On The Moon» er derfor noe helt nytt og annet. Dette er dokumentasjonen av dagens Sparks som fullt band – et band som etter snart seks tiår fortsatt er i stand til å fornye seg selv, samtidig som de låter umiskjennelig som Sparks.


Vi dekket konserten i København på 2025-turneen som albumet er fra, og ga den 10/10. Spørsmålet er om de har klart å fange den samme energien på plate, eller om dette bare blir en kuriositet for fans og samlere.

Svaret er at «Sparks Live On The Moon» fungerer som et ekte livealbum, og ikke bare som et historisk dokument.

Albumet inneholder den komplette faste settlisten fra Sparks’ turné i 2025, spilt i samme rekkefølge som live. Det er en maktdemonstrasjon.

Ikke først og fremst fordi den består av alle de mest kjente låtene, men fordi Sparks har en katalog som gjør det mulig å bygge en hel konsert rundt nesten hvilken som helst epoke av karrieren.

I motsetning til band som Rolling Stones, har Sparks egentlig bare én låt de «må» spille live: «This Town Ain’t Big Enough For Both Of Us» fra gjennombruddsalbumet «Kimono My House» (1974).

Det er kun i noen få perioder i bandets historie fans flest ikke kan finne låter de ønsker å høre på scenen. Det er en bragd få band med 26 studioalbum har klart.

Samtidig gjør det låtutvalget livet krevende. Alle fans vil savne noe, og enkelte vil sikkert mene at enkelte låter burde vært byttet ut. Men denne bredden gjør at «Sparks Live On The Moon» også kan fungere som et oppdatert samlealbum.

To studioalbum får særlig oppmerksomhet i settlisten. Ikke overraskende får sistealbumet «MAD!» (2025) hele fem låter, mens bandets mest innflytelsesrike album, «No. 1 In Heaven» (1979), får tre. Fra sistnevnte overrraskende «Academy Award Performance».

Blant de største overraskelsene finner vi «Whippings and Apologies» fra «A Woofer In Tweeter’s Clothing» (1973) og «Reinforcements» fra «Propaganda» (1974).

De fleste av Sparks’ låter fra tiden etter «No. 1 In Heaven» (1979) er i utgangspunktet umulige å spille av bare én keyboardist. Ron Mael har på de fleste låtene lag på lag av keyboardspor.

Likevel har Sparks, med unntak av 2018-turneen, valgt å ikke løse dette med en ekstra keyboardist på scenen. Det er i stedet gitarene som har overtatt ansvaret for å gjenskape deler av disse arrangementene.

Det fungerer overraskende godt. En gitar kan aldri erstatte et keyboard fullt ut, men den kan tilføre noe annet. Det gir låtene en mer fysisk og rockorientert kraft.

Det gjør at «...Live On The Moon» ikke bare er en gjengivelse av originalene. Låtene får en egen karakter, samtidig som de fortsatt beholder det som gjør Sparks unike: Kombinasjonen av det teatralske, det elektroniske og det uforutsigbare.

Sparks forsøker ikke å modernisere eller omarrangere låtene for å tilpasse seg dagens publikum. De lar låtene stå for seg selv, men lar bandformatet påvirke hvordan de oppleves. Det høres tydelig på flere av høydepunktene.

«Whippings and Apologies» er kanskje den største overraskelsen. Liveversjonen har en intensitet og et driv som gjør at låten nesten framstår som ny. Her leverer bandet med et trykk Sparks bare hadde på glam-albumene fra 1974 og mykpunkalbumet i 1976.



Dette er den typen innslag som gjør et livealbum verdifullt. Fordi man får høre en ny side av den.

«All You Ever Think About Is Sex» fra «Sparks In Outer Space» (1983) får også en betydelig oppgradering. Originalen er sterkt preget av 80-tallets ofte sterilt orienterte produksjoner. Liveversjonen erstatter mye av dette med gitarene og bassen - mer tyngde og langt større energi.

«Please Don’t Fuck Up My World» fra «A Steady Drip, Drip, Drip» (2020) går i motsatt retning. Her handler det ikke om større kraft, men om sårbarhet. Låten åpner roligere og mer nakent enn originalen, med et enkelt Rhodes-piano som gir en uvanlig varm klangfarge fra Ron.

Sammen med Russells der varsomme vokal blir dette et av albumets rørende øyeblikk.

«Beat The Clock» fra «No. 1 In Heaven» får betydelig ny energi. Den discoinspirerte originalen får her et mer punchy uttrykk, med gitarer - som ikke finnes på originalen - er tydelig framme i lydbildet.

Også «Suburban Homeboy» fra «Lil’ Beethoven» (2002) får en ny dimensjon. Her får Ron en sjelden og rørende rolle som vokalist, i en snakkende framføring sammen med syngende Russell.

Etter snart 60 år som vokalist leverer Russell fortsatt suverent sin karakteristiske blanding av presisjon, falsett, humor og dramatikk.

Samtidig er ikke «...Live On The Moon» uten det som en del vil regne som svakheter.

På «Goofing Off» fra «Introducing Sparks» (1978), drukner den legendariske, ikke-improviserte gitarsoloen en god del under Rons rytmepiano. Det er en av de få avgjørelsene i albummiksen som trekker ned helhetsinntrykket.

Bruken av backingtracks er tydelig på «Suburban Homeboy», og mer eller mindre svakt hørbar på en del andre låter.

Det kan diskuteres hvor grensen går mellom å gjenskape en original produksjon og å faktisk spille den live. Jeg mener Sparks holder seg på den riktige siden av grensen, det vil si at bruken ikke tydelig preger albumet som helhet.

Det er svært formildende at albumet ikke inneholder studiooverdubs som er mulig å høre.

Et annet element som vil være et minus for en del, er at albumet i liten grad viser den uforutsigbarheten mange forbinder med de beste livealbumene.

Sparks improviserer nesten ikke. Det finnes variasjoner i arrangementene, litt ekstra energi her og der, og gitaristene får sette sitt litt mer eget preg på låtene enn vanlig, men dette er i hovedsak svært presise framføringer.

På den ene siden viser det hvor ekstremt godt samspilt bandet er. På den andre siden kan man spørre om et virkelig stort livealbum ikke bør skille seg enda tydeligere fra studioinnspillingene.

For øvrig er forskjellene mellom studio- og liveversjonene først og fremst knyttet til det som bør skille et livealbum fra en studioplate: Mer trykk og energi, større dynamikk og opplevelsen av at bandet står i samme rom.

Dette skyldes først og fremst leveransene fra gitar, bass og trommer. Sparks-fans med forkjærlighet for bandets glamperiode vil ha mye å glede seg over her, og det skjer uten at den elektroniske og vokalmessige avantgarden som alltid har vært kjernen i bandet forsvinner.

Albumet forsøker ikke å pynte på opplevelsen eller gjøre konserten større enn den var. Det lykkes fordi det lar bandets egenart være hovedattraksjonen. Det viser hvorfor Sparks fortsatt scorer høyt på svært mange relevante parametere.



Et band som har holdt på i snart seks tiår kunne lett blitt et nostalgiprosjekt. Sparks har i stedet fortsatt å være et levende, kreativt band med en katalog som stadig er nyskapende.

Skrur du opp anlegget, er dette så nær man kommer opplevelsen av å høre Sparks på 2025-turneen med lukkede øyne.

«Sparks Live On The Moon» er et godt livealbum og en presis dokumentasjon av et band som fortsatt låter som seg selv.