I et samfunn hvor det kunstige tar mer og mer plass, enten det er i form av strømlinjeformet tekst, maskingenererte bilder i landets største aviser eller gjennomprodusert musikk, har det blitt desto deiligere å høre noe litt skranglete.
En skeiv vokallinje.
En gitar som skurrer litt ustemt.
Rett og slett menneskelighet.
Noe ekte.


Superføkk er et band bestående av musikerne Victor Skullerud, Eik Stavem, Ole-Hellik Lobbek-Seth og August Ramstad. Med opprinnelse i Bergen, fra det de beskriver som et lite, mørkt studio høsten 2024, har de i Duper Studio spilt inn sitt selvtitulerte album.

Albumet består av tre låter og føles som en halvtimes jam-session.

Men for en deilig halvtime det er!


Det blir tidlig tydelig at saxofon er et av instrumentene som kommer til å ta stor plass i lydbildet, og jeg lener meg fornøyd tilbake, takknemlig for å høre denne lyden også i 2026, etter at mastodonten Maruja briljerte på saxofon i 2025.

Men selv om vi tilsynelatende er kastet ut i et landskap preget av prog, jazz og støy, så er det også rom for elektroniske elementer, noe som gjør helhetsinntrykket gjennomgående interessant. Det er en fornøyelse å følge temposkiftene og stemningsendringene – allerede etter 50 sekunder i første låt «Grønn» er vi inne i en mer flytende del etter en intro som gir lovnader om at dette blir en «tight» affære.



Dette er selve nøkkelen til at Superføkk lykkes så godt. Smått kaotiske temaer på saxofon og trommer underbygges av stødig bass, en kassegitar som kommer inn og holder rytmen eller elektroniske rytmer.

Derfor går det tilgjengelige og utilgjengelige i en runddans som gjør at man som lytter aldri hektes av kroken, men hentes inn igjen gang på gang.

Å kombinere uttrykk som jazz og støy kan være avskrekkende for mannen i gata, men det å se Superføkk live ligger an til å bli en energisk affære hvor man både kan drømme seg bort, danse litt og headbange. For eksempel er det de tre første minuttene av «River igjennom» lett å sitte på en stol og nikke anerkjennende til rytmen. Men så griper Superføkk tak i oppmerksomheten med en bass som melder om taktskifte, før et støyparti drevet av el-gitar og saxofon får det til å gnistre i ørene. Til dels kan enkelte partier minne om Motorpsychos dypdykk inn i progverden over flere album.

Produsent Iver Sandøy og Jørgen Træen skal ha stor honnør her for å gi elementene deilig plass til å utfylle hverandre. De mest hektiske partiene får alltid nok rom for bass og underliggende temaer, som gjør musikken svært organisk og levende å høre på.

Midtveis i «River Igjennom» får vi et oppbrudd med en elektronisk beat. Dette er et uttrykk som Superføkk kunne dratt enda lenger for å nå opp til de aller største øyeblikkene. Allerede er det en god symbiose mellom de forskjellige uttrykkene, men med enda mer rom for det litt annerledes og rare, kunne låtene nådd de siste meterne opp til de toppene som kan by på hakeslepp og frysninger.

Albumet er over etter tre låter, men som nevnt har det hele vart i en halvtime. Det er et prosjekt som oppleves enkelt å sette på på nytt. Selv om det er mye informasjon å ta inn, så er det en fornøyelse lytte til, mye på grunn av kombinasjonen av støy og roligere partier.

Superføkk! er stilig, selvsikkert og utradisjonelt. Ja takk til dette levende uttrykket, som er veldig godt gjort å fange i en innspilling.

Sannsynligvis får musikken desto mer liv når det spilles live.

Superføkk skal ut på en liten turné den kommende måneden, så her er det bare å kaste seg rundt, dra på konsert og gi seg hen til musikken.

Enn så lenge tar jeg med meg albumet som et av de beste norske albumene fra i år.

Gratulerer Superføkk, gleder meg til å følge dere videre.