De australske rockerne i Airbourne er endelig ute med sitt sjette studioalbum. Det har gått syv år
siden sist – noe mange vil si er altfor lenge – men når man vet hva dette bandet leverer fra scenen,
er de tilgitt umiddelbart. Forventningene blir uansett innfridd med et smell: Dette er 12 låter med
øspøsende, kompromissløs australsk rock, stappfull av gener fra både AC/DC og Motörhead.

Innspillingen av denne plata er en historie i seg selv. Bandet isolerte seg i den australske jungelen,
med moder jord rasende på utsiden i form av heftige stormer, og med all verdens giftige kryp
lurende rett utenfor studiodøra. Men i stedet for å trykke på de enkle, digitale knappene, valgte
Airbourne å gjøre ting på gamlemåten. Platen er spilt inn analogt og i ekte, pur AC/DC-ånd. De har til
og med sporet opp og brukt de originale Neve-miksepultene som AC/DC i sin tid brukte på sine mest
legendariske utgivelser.

Og la det være sagt med en gang: Det analoge slitertid-prosjektet har betalt seg i form av et lydbilde
som låter fader meg helt sinnsykt bra! Der det tidligere har vært en tendens til litt for mye Joel
O’Keeffe i miksen, faller absolutt alt på plass her. Lydbildet er bredt, organisk og blytungt. Gitarene
snerrer, nykommer Brett Tyrrells FilterTron-mikrofoner gir en perfekt bitende kontrast, Justin Streets
bass pumper, og trommene til Ryan låter som et godstog. Dette er lyden av et band i total musikalsk
balanse.
Flere av låtene har allerede tyvstartet på å erobre fansen. «Gutsy», «Alive After Death», «Here She
Comes», «Christmas Bonus», «Kid In A Candy Store» og har vært ute en liten stund, og de to
førstnevnte har allerede rukket å etablere seg i livesettet. Det er skikkelige live-låter som fungerer
100 %.
Likevel er det spesielt to spor som virkelig gir fot og skiller seg ut i overskuddet av energi. «Here She
Comes» og den herlig breiale «Kid In A Candy Store» løfter taket. Her merker man også det subtile,
men geniale preget av at bandet har hatt med seg stjernelaget Bryan Adams, Mutt Lange og stjerne-
lydtekniker Mike Fraser i kulissene. Det gir en touch av stadion-magi uten at bandet mister den
jordnære pubrock-sjela si. Min personlige favoritt akkurat nå er uansett «Who Put The Rhythm In
You?» – en låt som svinger så hardt at det er umulig å sitte stille.

Skal man absolutt pirke på noe, må det være bruken av fade-outs på noen av sporene. I ekte rock ’n’
roll trenger vi faktisk ikke at låtene fader ut i ingenting; de skal avsluttes med et smell!
Når Airbourne nå kommer tilbake etter en velfortjent pause fra Europa-turneen sin, har de et
luksusproblem av de sjeldne. Flere av disse 12 nye låtene må inn på setlisten permanent. Hvilke av de
gamle klassikerne som må vike for å gjøre plass til det nye materialet, kommer til å bli et skikkelig
bikkjeslagsmål.

Airbourne leverer karrierebeste