Kristian Kristensen har for lengst vist hvor stor stemme han har, både gjennom en av de beste The Voice-auditionene som har vært, seier i NRK Urørt og flere sterke utgivelser. Selv om jeg har latt meg begeistre av flere av nordlendingens enkeltlåter tidligere, har jeg til gode å høre gjennom et helt album. Nå er artisten ute med sitt første engelskspråklige album, etter å ha lagt dialekt på hylla etter et opphold i Los Angeles.

Det er dette oppholdet som er rammeverket for hele albumet, og som konseptalbum fungerer dette utrolig bra. Albumet åpner med «LAX», en kort intro med typiske flylyder, før nydelige «Green Over There» setter tematikken for resten av albumet: Kristian Kristensen må komme seg vekk, føle på litt nytt, søke lykken på den andre siden, selv om han er fullt klar over at det sannsynligvis er en illusjon som ikke varer.

Denne introspektive tematikken er gjennomgående for hele Love Freely. Det er en god balanse mellom det personlige og nære og det litt mer generelle, som gjør at tekstlinjer treffer knallhardt. Kristensen synger om at han kanskje bare er skapt for å være alene, samtidig som lengselen etter å finne noen er enorm. Fingerspill, trompeter, strykere og såre pianolinjer akkompagnerer låtene elegant og kledelig. Her snakker vi et skikkelig fint høstalbum som man kan sitte på balkongen under et pledd og tenke over livet til.



Noe av det Kristian Kristensen gjør aller best gjennom hele albumet er faktisk å holde igjen. Innledningsvis nevnte jeg at artisten besitter en utrolig fin stemme. Utfordringen med en slik praktstemme er å ikke kun lene seg på den, men å bruke den effektivt. Her gjøres dette på helt nydelig vis, fra nærmest hviskende vers i «Green Over There», til fin falsettbruk i refrengene på «Love Freely» og «When Will I Grow». Det lavmælte uttrykket passer både låtene og tematikken veldig fint. Jeg får nesten litt vondt av reiseoppholdet albumet handler om, som utvilsomt trengtes, men som samtidig føles sårt og vondt.

Tematikken vi er innom er til tider nitrist. På «Holy Signs» blir vi med mørke arrangementer og dyster melodi tatt gjennom hvordan det var å oppleve masseskytingen under Pride i 2022. Låta er uhyggelig, tankevekkende og ekstremt skremmende, med linjer som hinter om at gjerningmannens hat når inn på den måten at man tviler på egen verdi. Kontrasten med at slik hat spres med unnskyldningen om at man ble styrt av hellige tegn fremstår kvalmende. En mørk og modig låt, det her, hvor vi er med på en rusletur langs en boulevard mens Kristensen dras tilbake til minnene.

Det er generelt mye rom for refleksjon i tekstene. Kristensen har tidligere uttalt at hendelsen fra 2022 ga ham en tankevekker om at han ikke kan gå gjennom livet uten å elske ordentlig. Dette er en sentral tematikk i flere låter, før det hele mot slutten av albumet lander i en forløsning etter vondt savn. Lyset som oppstår i «Whenever You Are» når teksten løfter fram det fine han sitter pris på her og nå, før linja «I think I’m ready to fly home» gir frysninger.

Love Freely er et risikabelt album å gi ut. Det peker seg ikke ut åpenbare singler, men helheten er knallsterk. Både «Someone As Good As You» og «Love Freely» har refrenger som løftes opp i skyene med lette melodier, mens låter som «When Will I Grow» og «Black Bear» holdes på det jevne. Ispedd elementer fra blant annet blåsere, banjo og lekre vokaleffekter blir det derimot aldri kjedelig.

Personlig når ikke albumet helt til topp på grunn av enkeltlåtene «Wake Up», med en refrengdel som kan minne om «I Love You Always Forever», og «Black Bear», som blir noe flat og ikke skiller seg ut i helheten. «Wake Up» er også litt merkelig tett plassert opp mot «Love Freely», hvor temaet om nettopp kjærlighet kan bli litt mye litt for tidlig i albumet, samtidig som refrenget ikke passer helt inn i helheten som resten av låtene utgjør.

Styrken ligger i den gjenkjennelige tematikken. «I don’t know if I’ll ever be happy on my own» synges det i «How Love’s Supposed To Feel», noe som treffer ekstra godt siden det er sunget sammen med en haug av andre i en slags chant. Formidlingen blir så ekte at man får lyst å gi noen en klem.

Med Love Freely har Kristian Kristensen lagt igjen det norskspråklige og truffet skikkelig godt med engelskspråklig materiale. Det kan virke som at et annet språk har gjort rom for en egen nerve som gjør dette albumet veldig personlig, uten å bli privat.

Siden det er et såpass innesluttet og lavmælt album så er det ikke sikkert det når samme publikum som svære og direkte «Kan du lære mæ?» gjorde, men det føles heller ikke som dette er målet med albumet. Dette var noe som trengtes i egen musikkarriere, og resultatet er nydelig.

Mot slutten av oktober drar Kristian Kristensen ut på turné, og om dette uttrykket treffer like godt fra en scene, blir det trolig både tårevåte kinn og brede smil blant publikum, som trolig drar hjem igjen litt varmere om hjertet.