Sunnan
Spaghetti Soul
The Good, The Bad and The Ugly møter svensk folkemusikk og California-psykedelia.
Det er umulig å ikke la seg bevege av Sunnans andre, Spaghetti Soul. Og det starter allerede på åpningssporet «Arvet». Fra første tone blir jeg dratt rett inn i Sunnans stemningsfulle, smått sjangerkaotiske, men nydelige musikalske verden.
Noe så vemodig vakkert.
Fire minutter bygd på nøyaktig samme akkord kunne fort blitt ensformig, men den svenske kvintetten greier kunststykket å løfte låta gradvis hele veien.
Det umiskjennelige Morricone-inspirerte lydlandskapet, som Sunnan har gjort til sin signatur, er naturlig nok på plass. Og bra er det. Men jeg hører mer. Jeg hører andesmusikk. Jeg hører svensk folkemusikk. Jeg hører, tja – noe messende, polykorale middelaldergreier på tampen. Dette er verdensmusikk på sitt beste.
«Longing To Miss You» glir rett inn i det samme vakre vemodet. Den skjøreste vibratoen fra nord for hvor som helst. Ikke overdreven, men tilfører en kolossal nerve på de rette stedene. Knusktørr bass, glitrende spilt med en sterk melodiføring – som for øvrig er en gjenganger på store deler av albumet.
Også dette er en låt som fort kunne blitt monoton, men svenskene vet hvilke knapper de skal trykke på for at jeg ikke skal kjede meg. Dette er produksjonshåndverk på sitt beste.
«Illuminous» er på ingen måte noen nedtur, men ikke like sterk som de to første låtene. Drømmene og fin, bevare meg vel. Men har de brukt opp det musikalske krutttet allerede på de to første sporene?
Neida. Jeg tar feil. For med «Blue» får vi et tydelig musikalsk løft igjen. Klin umulig å ikke få godfølelsen. Her er det brutalt gode produksjonsgrep, hele veien fra komposisjon via arrangement til miks. Vokalt spenn og variasjon (byttes det på vokal her, tro?) gir låta ekstra spenning.
De første tonene av «Sail (Lady In Waiting)» tar meg rett til San Fransico, og jammen dukker ikke velplasserte All Along The Watchtower-hint opp også. Ikke albumets sterkeste låt. Fin flyt, men for meg blir det til tider ørlitegrann masete.
Åjsann. Her kommer det et nytt løft, gitt. Spaghetti Soul finner tydeligvis seg selv igjen mot slutten. «Takes Me Back» er tre minutter og ti sekunder med pur feelgood og, hold deg fast, allsang-potensiale i refrenget. Låta takes i alle fall meg back til seint 60-tall.
«Sunday Afternoon» er lyden av en akkurat passe lat sommersøndag. Nydelig låt, med smakfull bruk av progresjon mellom akkordene. Låta gir meg også en unnskyldning til å dra fram det til tider meget sterke tekstarbeidet på albumet. «I stayed up longer than I should, catch you later Hollywood» er i mine ører alt annet enn nødrim, men tekstforfatterbriljans.
På «Echoes In Time» er signatur-genren sterk igjen. Sterk låt, monoton i form – som faktisk er noe av det som gjør den såpass solid som den er.
Vi nærmer oss slutten. «I Need You» blir aldri noe høydepunkt for meg, samme hvor mange sjanser jeg har gitt den. Noe masete – mulig jeg henger meg opp i samplinga som ruller og går i bakgrunnen det meste av tiden.
«ARP 3000» tar det hele ned, og runder lyttefesten av på en nydelig måte. Reint subjektivt greier jeg derimot ikke å fri meg fra tanken om det kunne blitt enda et hakk bedre om en hadde lurt inn noen svenske folkemusikkelementer i avslutningen også – bare for å knytte det enda bedre sammen med åpningen (som de gjorde på debutalbumet).
Spaghetti Soul beviser at Sunnan er mye mer enn Morricone-stempelet de har fått hengende ved seg.
Albumet henger langt bedre sammen som helhetlig album enn debuten. Det er en tydelig musikalsk rød tråd fra første til siste tone.
Signaturgenren er der fremdeles, men jeg opplever den som noe nedtonet. Og det er positivt ment, for det har også gitt mer plass til andre elementer.
Plata er bedre produsert, og har et langt mer åpent lydbilde, med tonnevis av headroom. Det blir aldri komplekst, selv om det skjer mye. Noen ørsmå nedturer er det, uten at det er noe som er tilstrekkelig til å dra ned helhetsinntrykket noe særlig. Det meste henger bedre sammen enn debuten. Det er bedre produsert, bedre mikset. Alt i alt en langt bedre lytteopplevelse.
Hvis jeg skulle få lov til å ønske meg noe til neste album: er det lov å spørre forsiktig om en liten dæsj til med svenske folketoneelementer, slik at vi nærmer oss enda mer "dalarnapsykedelika"?
Sunnan skal ut på turné nå, og med disse to albumene i bagasjen ligger alt til rette for en nydelig konsertopplevelse. Norge og Parkteatret står for tur i mars. Be there or, ja – samma det.
Noe så vemodig vakkert.
Fire minutter bygd på nøyaktig samme akkord kunne fort blitt ensformig, men den svenske kvintetten greier kunststykket å løfte låta gradvis hele veien.
Det umiskjennelige Morricone-inspirerte lydlandskapet, som Sunnan har gjort til sin signatur, er naturlig nok på plass. Og bra er det. Men jeg hører mer. Jeg hører andesmusikk. Jeg hører svensk folkemusikk. Jeg hører, tja – noe messende, polykorale middelaldergreier på tampen. Dette er verdensmusikk på sitt beste.
«Longing To Miss You» glir rett inn i det samme vakre vemodet. Den skjøreste vibratoen fra nord for hvor som helst. Ikke overdreven, men tilfører en kolossal nerve på de rette stedene. Knusktørr bass, glitrende spilt med en sterk melodiføring – som for øvrig er en gjenganger på store deler av albumet.
Også dette er en låt som fort kunne blitt monoton, men svenskene vet hvilke knapper de skal trykke på for at jeg ikke skal kjede meg. Dette er produksjonshåndverk på sitt beste.
«Illuminous» er på ingen måte noen nedtur, men ikke like sterk som de to første låtene. Drømmene og fin, bevare meg vel. Men har de brukt opp det musikalske krutttet allerede på de to første sporene?
Neida. Jeg tar feil. For med «Blue» får vi et tydelig musikalsk løft igjen. Klin umulig å ikke få godfølelsen. Her er det brutalt gode produksjonsgrep, hele veien fra komposisjon via arrangement til miks. Vokalt spenn og variasjon (byttes det på vokal her, tro?) gir låta ekstra spenning.
De første tonene av «Sail (Lady In Waiting)» tar meg rett til San Fransico, og jammen dukker ikke velplasserte All Along The Watchtower-hint opp også. Ikke albumets sterkeste låt. Fin flyt, men for meg blir det til tider ørlitegrann masete.
Åjsann. Her kommer det et nytt løft, gitt. Spaghetti Soul finner tydeligvis seg selv igjen mot slutten. «Takes Me Back» er tre minutter og ti sekunder med pur feelgood og, hold deg fast, allsang-potensiale i refrenget. Låta takes i alle fall meg back til seint 60-tall.
«Sunday Afternoon» er lyden av en akkurat passe lat sommersøndag. Nydelig låt, med smakfull bruk av progresjon mellom akkordene. Låta gir meg også en unnskyldning til å dra fram det til tider meget sterke tekstarbeidet på albumet. «I stayed up longer than I should, catch you later Hollywood» er i mine ører alt annet enn nødrim, men tekstforfatterbriljans.
På «Echoes In Time» er signatur-genren sterk igjen. Sterk låt, monoton i form – som faktisk er noe av det som gjør den såpass solid som den er.
Vi nærmer oss slutten. «I Need You» blir aldri noe høydepunkt for meg, samme hvor mange sjanser jeg har gitt den. Noe masete – mulig jeg henger meg opp i samplinga som ruller og går i bakgrunnen det meste av tiden.
«ARP 3000» tar det hele ned, og runder lyttefesten av på en nydelig måte. Reint subjektivt greier jeg derimot ikke å fri meg fra tanken om det kunne blitt enda et hakk bedre om en hadde lurt inn noen svenske folkemusikkelementer i avslutningen også – bare for å knytte det enda bedre sammen med åpningen (som de gjorde på debutalbumet).
Spaghetti Soul beviser at Sunnan er mye mer enn Morricone-stempelet de har fått hengende ved seg.
Albumet henger langt bedre sammen som helhetlig album enn debuten. Det er en tydelig musikalsk rød tråd fra første til siste tone.
Signaturgenren er der fremdeles, men jeg opplever den som noe nedtonet. Og det er positivt ment, for det har også gitt mer plass til andre elementer.
Plata er bedre produsert, og har et langt mer åpent lydbilde, med tonnevis av headroom. Det blir aldri komplekst, selv om det skjer mye. Noen ørsmå nedturer er det, uten at det er noe som er tilstrekkelig til å dra ned helhetsinntrykket noe særlig. Det meste henger bedre sammen enn debuten. Det er bedre produsert, bedre mikset. Alt i alt en langt bedre lytteopplevelse.
Hvis jeg skulle få lov til å ønske meg noe til neste album: er det lov å spørre forsiktig om en liten dæsj til med svenske folketoneelementer, slik at vi nærmer oss enda mer "dalarnapsykedelika"?
Sunnan skal ut på turné nå, og med disse to albumene i bagasjen ligger alt til rette for en nydelig konsertopplevelse. Norge og Parkteatret står for tur i mars. Be there or, ja – samma det.
FLERE ALBUMANMELDELSER
Kristian KristensenLove Freely
Lavmælt og sårt om å komme seg litt bort - og kanskje finne hjem igjen >>
















