Kanadiske Sebastian Bach – uten assosiasjoner med en viss klassisk komponist som bar svært likt navn – er best kjent som tidligere vokalist i glam metal-bandet Skid Row. Med Bach som frontmann ble Skid Row et av metalverdenens største band og erobret hitlister på slutten av 80-tallet med låter som Youth Gone Wild, 18 and Life og I Remember You. I 1996 fikk Bach imidlertid sparken da han på eget initiativ skal ha booket Skid Row som oppvarmingsband for KISS, noe som ikke skal ha falt i god jord hos bandets øvrige medlemmer. Skid Row har siden fortsatt med Johnny Solinger som ny vokalist, mens Bach har satset på en solokarriere. Etter et par middelmådige coveralbum, kom Bach tilbake på sporet med gode Angel Down i 2007, og fikk bekreftet sin nyvunne popularitet med den solide utgivelsen Kicking & Screaming fra 2011.

Siden forrige album har det skjedd flere endringer i besetningen fra suksessplaten Kicking and Screaming. Med unntak av Bach selv, er trommis Bobby Jarzombek eneste mann igjen fra forrige album. Gitarist Nick Sterling, som også spilte bass på forrige album, fikk sparken i 2012 etter flere uoverensstemmelser med Bach. Ny mann på laget er Devin Bronson, kjent for å skrive musikk til ulike TV-serier, samt for å en periode ha vært gitarist for Avril Lavigne. Bassen på albumet spilles av velkjente og rutinerte Duff McKagan, kjent fra hardrockband som Guns N´Roses, Velvet Revolver, Loaded, etc. Steve Stevens (Billy Idol) og John 5 (David Lee Roth, Marylin Manson) er dessuten med på flere spor, og bistår Bronson på flere spor.

Med så mange endringer i besetningen er det ikke overraskende at lydbildet blir noe annerledes enn på forgjengeren. Tempoet på flere av låtene er roet kraftig ned, og Bronsons gitarstil setter sitt preg på albumet. Bronson spiller mer saktegående riff enn vi forbinder med Bach, og er ikke fullt så teknisk dyktig som sin forgjenger. Dette merkes ekstra tydelig da gitarsoloer er mer eller mindre fraværende på albumet. Da er det godt at John 5 og Steve Stevens bidrar med flere gode gitardetaljer på flere spor. Duffs bass bidrar dessuten med å gi albumet et tyngre lydbilde enn på forgjengeren, og må sies å være mannen som løfter albumet som helhet flere hakk.



Lyrisk sett er det få endringer; sex, drugs & rock n’ roll er alle gjengående temaer. Som vanlig får vi servert ett par melodiøse låter, i form av Harmony , Hard Enough og den countrypregede coverlåten Rock N Roll is a Vicious Game. Bach vet også å virkelig slå fra seg og la helvete bryte løs; førstesingel Temptation, Push Away og Taking Back Tomorrow er gode eksempler. Imidlertid er det også flere låter som ikke holder like høy klasse. All My Friends Are Dead (IKKE en cover av Turboneger), Hard Enough og Disengage klarer aldri å fange oppmerksomheten hele veien.

Det er mulig at forventningene var litt for høye etter fantastiske Kicking & Screaming. Give ’Em Hell som helhet ender opp som en noe svakere oppfølger, men fortsatt en godt gjennomført plate. Vi finner vi nok av godsaker som kommer til å tilfredsstille blodfansen; jevnt over gode låter med hardtslående riff og gode vokalprestasjoner hjelper på det. Give ’Em Hell kommer nok ikke til å bli platen som vil huskes best når musikkåret 2014 skal oppsummeres, men uansett holder Bach et langt høyere nivå enn sine tidligere bandkamerater i Skid Row.

Sebastian Bach spiller på John Dee i Oslo 17. juli. Hans påfølgende norgeskonserter på USF Verftet i Bergen og på Uptown i Farsund ble dessverre avlyst nylig, på grunn av endringer i turneplanen.